Tyskland burde vite bedre enn noen. Landet bærer et historisk ansvar som ikke kan vaskes bort med fine taler om demokrati. Nettopp derfor er det skremmende å se politimetoder som minner om en tid Europa skulle ha lagt bak seg for alltid. Bruntrøyene fra 1930 tallet var ikke bare et politisk fenomen. De var et redskap for frykt. De skulle kneble motstand, knuse fagbevegelse, jage minoriteter, skremme intellektuelle og presse vanlige borgere til taushet.
I dag kommer ikke autoritære krefter nødvendigvis marsjerende i samme uniform. De kommer gjennom nye lover, nye sikkerhetspakker, nye overvåkingssystemer, nye unntak og en politisk kultur der demonstranter fremstilles som en trussel. Det er slik frihet bygges ned. Ikke alltid med ett stort slag, men med mange små skritt som hver for seg forklares som nødvendige.
Og dette handler ikke bare om Tyskland. Hele EU beveger seg i en retning der staten stadig oftere ser på folkelig protest som et problem som skal kontrolleres, ikke som et demokratisk uttrykk som skal beskyttes. Protester mot krig, mot okkupasjon, mot sosial urett, mot våpenpolitikk, mot fattigdom og mot maktmisbruk blir møtt med hardere språk og hardere metoder. Makten vil gjerne ha demokrati så lenge folket oppfører seg pent, holder seg innenfor de smale rammene og ikke utfordrer de store beslutningene.
Vi må også tørre å nevne Ukraina som et alvorlig eksempel. I mange år har høyreekstreme og nynazistiske miljøer i Ukraina vært dokumentert, særlig knyttet til Azov miljøet og bruk av symboler med røtter i nazistisk og høyreekstrem tradisjon. Flere kilder har omtalt Azovs høyreekstreme opprinnelse, selv om dagens ukrainske stat ikke kan reduseres til dette alene. Nettopp derfor er eksemplet viktig. Faren ligger ikke bare i at nazismen kommer tilbake som statsform over natten. Faren ligger i at nazistiske symboler, grupper og tenkemåter gradvis blir normalisert fordi de passer inn i en større krigspolitisk fortelling.
Når Vesten lukker øynene for slike miljøer fordi de i øyeblikket står på riktig side av en krig, svikter vi prinsippene vi hevder å forsvare. Man kan støtte et folks rett til å leve fritt uten å bagatellisere høyreekstremisme. Man kan fordømme Russlands krig uten å hvitvaske nynazistiske miljøer. Dersom kampen mot autoritær makt bare gjelder når fienden gjør seg skyldig i den, men ikke når våre egne allierte gjør det, er det ikke lenger prinsipper vi forsvarer. Da forsvarer vi bare interesser.
Har vi glemt menneskerettighetene? Har vi glemt at retten til å demonstrere er grunnleggende? Har vi glemt at staten ikke eier gatene, men forvalter dem på vegne av folket? Har vi glemt at politiet ikke skal være maktens skjold mot befolkningen, men folkets vern mot overgrep?
Det må advares sterkere mot denne utviklingen. Mye sterkere. For dersom vi tier, dersom vi bagatelliserer, dersom vi sier at dette bare er enkelthendelser, da svikter vi historien. Da svikter vi dem som levde gjennom 1940. Da svikter vi alle som erfarte hva som skjer når autoritære krefter først får fotfeste og vanlige mennesker tror at det ikke angår dem før det er for sent.
I 1940 ble Norge og store deler av Europa overtatt av nazismen. Det skjedde ikke fordi alle ønsket det. Det skjedde også fordi mange undervurderte faren, fordi mange tilpasset seg, fordi noen tiet, og fordi andre trodde at dette ville gå over av seg selv. Men undertrykkelse går ikke over av seg selv. Den vokser når den ikke møtes. Den styrkes når folk bøyer hodet. Den får rom når vi lar frykten bestemme.
Det mest alvorlige er at dette normaliseres. Først sier man at politiet bare gjør jobben sin. Så sier man at demonstrantene sikkert provoserte. Deretter sier man at enkelte budskap er farlige. Til slutt sier man at det var nødvendig å slå hardt ned for å bevare orden. Dette er en gammel oppskrift. Den er brukt før. Den begynner alltid med ordet orden og ender ofte med ufrihet.
Vi må også våge å se sammenhengen mellom krigspolitikk, opprustning og indre kontroll. Når Europa militariseres utad, militariseres det ofte også innad. Når enorme summer går til våpen, når fiendebilder bygges opp, når kritikk av krigspolitikk stemples som illojalitet, da blir rommet for fredsarbeid, protest og samvittighet stadig mindre. Da blir den kritiske borgeren behandlet som en fare.
Dette vil komme til Norge også dersom vi ikke gjør motstand nå. Vi liker å tro at vi er annerledes. Vi liker å tro at norske myndigheter alltid vil opptre mildere, klokere og mer demokratisk enn andre. Men historien viser at makt sjelden begrenser seg selv frivillig. Når EU flytter grensene for overvåking, politimakt og kontroll, følger Norge ofte etter gjennom avtaler, politisk press og en stadig tettere sikkerhetspolitisk tilpasning.
Derfor må vi ikke vente til norske demonstranter ligger på asfalten før vi reagerer. Vi må ikke vente til fredsaktivister, krigsmotstandere, fagforeningsfolk, studenter eller vanlige borgere blir stemplet som ekstremister fordi de nekter å være stille. Vi må ikke vente til retten til å protestere bare finnes på papiret.
For hva er egentlig menneskerettigheter verdt dersom de bare gjelder når staten synes det passer? Hva er ytringsfrihet verdt dersom den ikke beskytter dem som kritiserer makten? Hva er forsamlingsfrihet verdt dersom politiet kan møte fredelige mennesker med vold og deretter kalle det sikkerhet?
De nye bruntrøyene trenger ikke se ut som de gamle. De trenger ikke bære samme symboler. De kan opptre i moderne uniformer, med kamera på brystet, med lovverk i hånden og med politikere som forsikrer oss om at alt skjer for vår egen trygghet. Men dersom resultatet er frykt, taushet og knuste demonstrasjoner, bør vi kjenne lukten av historien.
Europa står ved et farlig punkt. Enten forsvarer vi retten til protest, også når protesten er ubehagelig, eller så godtar vi at demokratiet blir et skall uten innhold. Da kan makten fortsatt holde valg, holde taler og snakke om frihet, mens folket lærer at friheten stopper idet den utfordrer staten.
Bruntrøyenes tid må aldri få vende tilbake. Men den stanses ikke med fine minnetaler en gang i året. Den stanses ved at vi forsvarer levende mennesker her og nå. Den stanses ved at vi sier nei til politivold, nei til kriminalisering av protest, nei til knebling av fredsstemmer og nei til et Europa der menneskerettighetene ofres på ordenens og krigspolitikkens alter.
Når staten begynner å frykte folket, er det staten som må forandre seg. Ikke folket som må knele.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.