Ukrainas uavhengighetsdag: EU-lederne selfier i Kyiv mens fronten bryter sammen. Burnham overleverer Storm Shadow-tegninger. Merz blir buet ut hjemme

Ukrainas 35. uavhengighetsdag: Selfier og løfter uten innhold

Mandag 24. august markerte Ukraina sin 35. uavhengighetsdag, og Kyiv fyltes med europeiske ledere som kom med tog om natten for å vise solidaritet. Blant dem var Storbritannias statsminister Andy Burnham, EUs rådspresident Antonio Costa, Moldovas president Maia Sandu, Luxembourgs statsminister Luc Frieden og Estlands president Alar Karis. Zelenskyj tok en selfie med dem alle samlet – smilende, foran en by som bombes natt etter natt av russiske ballistiske missiler som ingen av disse lederne kan stoppe.

Det mest slående ved dagen er ikke hvem som var der, men hvem som ikke var der: ingen fra Trump-administrasjonen. Ingen visepresident. Ingen utenriksminister. USAs fravær taler sitt eget klare språk om Washingtons vurdering av krigens tilstand og Kyivs fremtidsutsikter.

Burnham leverer Storm Shadow-tegningene – men hva er de verdt?

Burnhams viktigste kunngjøring i Kyiv var at den britiske regjeringen har autorisert forsvarsselskapet MBDA til å frigi klassifisert informasjon om britiske komponenter i SCALP-kryssermissilet – den franske versjonen av Storbritannias Storm Shadow – med det erklærte formål å gjøre det mulig for Frankrike og Ukraina å etablere lokal produksjon av missilet inne i Ukraina. Frankrike hadde allerede i juli gitt Ukraina tillatelse til å bruke franske SCALP-tegninger, men produksjonen var avhengig av at Storbritannia frigjorde sin del av de klassifiserte komponentene.

«Vi deler teknologi med Ukraina som vil gjøre dem i stand til å bygge Storm Shadow-missiler på sin egen jord. Vi vil stå ved dem så lenge det tar», sa den britiske forsvarsministeren Luke Pollard.

«Kremls reaksjon på den britiske beslutningen var ekstremt negativ», opplyste Kremls talsperson Dmitrij Peskov, som la til at Russland samler informasjon for å kartlegge hvor missilproduksjonsanleggene befinner seg. Det er ikke en tom trussel. Det er en operasjonell erklæring. Russland vil angripe disse fabrikkene i det øyeblikket de kan geolokalisereres – akkurat som de angrep Kyiv-fabrikkene som produserte Flamingo-missiler og dronekomponenter.

Det strukturelle problemet med kunngjøringen er flerdelt. Missilene er avhengige av klassifiserte amerikanske målstyringsdata for å fly lavt mot sine mål, og det er uklart om Washington vil godkjenne slike data for hvert angrep fra ukrainskproduserte missiler. USA er ikke part i denne kunngjøringen. Uten amerikansk godkjenning er missilene produksjonsmessig tilgjengelige men operativt ubrukelige. Og å etablere komplekse produksjonslinjer inne i et land der fabrikker bombes ukentlig er et prosjekt som i beste fall er år unna.

Pence i Kyiv: 5 prosent av det som finnes ville vare én time

Den tidligere amerikanske visepresidenten Mike Pence besøkte Kyiv sammen med Keith Kellogg og uttalte på CNN at Ukraine «vinner krigen» ved hjelp av droneoffensiven. Han la til at Zelenskyj personlig hadde fortalt ham at «5 prosent av det amerikanske Patriot-lageret ville beskytte Ukrainas infrastruktur fra russiske ballistiske missiler gjennom vinteren». Det er en påstand som avslører enten dyp uvitenhet eller bevisst villedning: med det siste kjente amerikanske lageret på rundt 1.000 PAC-3 MSE-interceptorer ville 5 prosent tilsvare 50 missiler. Russland avfyrte 24 ballistiske missiler mot Kyiv alene i løpet av én enkelt natt nylig. 50 interceptorer ville vare rundt to netter.

Pence la dessuten frem det som kan ses som forklaringen på Trumps plutselige ommøblering av USA–Sør-Korea-forholdet: han antydet at Sør-Korea – for å gjenopprette et «sterkt forhold» til USA – burde stille sine avanserte Patriot-interceptorer til rådighet, enten for Midtøsten eller Ukraina. Underforstått: dersom Sør-Korea ikke leverer, kan USA normalisere forholdet til Nord-Korea og Kim Jong-un. Det er grov geopolitisk utpressing – men det forklarer mønsteret vi har sett de siste ukene.

Merz buet ut i Nordrhein-Westfalen

Mens EU-lederne selfier i Kyiv, spiller det seg ut noe annet hjemme i Europa. Tysklands forbundskansler Friedrich Merz besøkte Nordrhein-Westfalen etter store skogbranner i regionen – og ble buet ned av folkemengden. AfDs arrangementer foran delstatsvalget 6. september trekker enorme menneskemasser, mens CDU sliter med å fylle sine egne møtesaler. Signalet er konsistent med det vi ser over hele det politiske kartet i Europa: regjeringer som prioriterer krigen i Ukraina over egne borgeres energi- og levestandard, høster nå den politiske regningen.

Nordstream-dementi: Zelenskyj så ufrivillig ut

I forbindelse med uavhengighetsdagseremoniene ble Zelenskyj bedt om å uttale seg om Nordstream-saken på nytt – ettersom de tyske strafferettslige etterforskningene fortsetter og spørsmålet om ukrainsk involvering aldri er blitt ordentlig besvart. Han fremla en utvetydig benektelse: «Ukraina har aldri deltatt i noen operasjon for å sabotere Nordstream 2. Vi har diskutert dette med den tyske siden gjentatte ganger. De vet utmerket godt at Ukraina ikke sto bak verken gjennomføringen eller planleggingen av operasjonen.»

For observatører som har fulgt saken tett, var fremtoningen påfallende. Zelenskyj er en dyktig skuespiller og kommunikator. Denne gangen var han verken det. Han virket visuelt ubehagelig, nesten presset. Det er selvfølgelig en subjektiv vurdering. Men konteksten er objektiv: den tyske regjeringen har bekreftet å sitte på etterretningsinformasjon om angrepet som ikke er gjort offentlig – og begrunner hemmeligholdet med at publisering «ville skade Tysklands forhold til allierte». Det er ikke en begrunnelse som passer dersom gjerningsmannen er Russland.

Tidevannets vending mot Zelenskyj – i britisk presse

The Sunday Times publiserte lørdag en analyse med tittelen «Er tidevannets vending hjemme mot president Zelenskyj? En åpen utfordring fra en tidligere alliert, korrupsjonsskandaler og et stigende dødstall fra russiske missiler gir den ukrainske lederen hans tøffeste år». Det er ikke en marginalkommentar – det er en analyse i Storbritannias mest leste søndagsavis. Artikkelen peker på Fedorov-affæren, de gjenopptatte protestene i ukrainske byer, Zelenskyjs vedvarende fravær fra landet under diplomatiske reiser, og hans vanskeligheter med å opprettholde koherent narrativ mens frontlinjene gir etter.

At den britiske pressen nå stiller slike spørsmål – de samme mediene som i årevis var blant krigens ivrigste vestlige forkjempere – er i seg selv et tegn på at noe fundamentalt er endret i den offentlige samtalen. Det er ikke en forandring som kommer fra ingensteds. Det er en forandring drevet av de faktiske begivenhetene: Kostiantynivka falt, Lyman falt, Orehiv er i ferd med å falle, og Dobropillja er under storming. Virkeligheten har begynt å bryte gjennom narrativet.

Det samlede bildet: Uavhengighetsdagens løfte og realitetens krav

Ukraina feirer 35 år som uavhengig stat. Det er en bemerkelsesverdige prestasjon for et land som i 1991 ble sett på av mange som levedyktig bare i skyggen av Russland. Og den motstanden det ukrainske folket har ytt siden februar 2022 er historisk. Det er fakta ingen kan ta fra dem.

Men fakta er også dette: Ukrainas havner er stengt. Raffineriet er ødelagt. Stålverket er skadet. Luftforsvaret er uttømt. Frontlinjene viker. Budsjettet mangler 57 milliarder dollar i 2026. Og de europeiske lederne som kom med nattog til Kyiv for å ta selfier, reiser hjem uten å ha gjort noe som endrer disse realitetene. Storm Shadow-tegningene vil ta år å omsette i produksjon – om det noensinne skjer. Og russerne har allerede varslet at de vil finne og ødelegge fabrikkene.

Det er på denne uavhengighetsdagen Europa viser hva «så lenge det tar» betyr i praksis: symbolske besøk, klassifisert informasjon uten operasjonelt innhold på kort sikt, og ingen plan for å løse det som faktisk er problemet – at Russland er i ferd med å vinne krigen militært.