Orehiv faller – Ukraina trekker seg tilbake. Slovjansk-konurbasjonen under press fra tre kanter. Houthiene tar Mokka og nærmer seg Bab el-Mandeb-stredet

Den russiske avisen Readovka – som gjentatte ganger har vist seg å ha kilder tett på det russiske militæret – rapporterer at den ukrainske hæren har begynt en tilbaketrekning fra Orehiv i Zaporizjzja-regionen. Ifølge avisen faller hele det sentrale byområdet nå under russisk kontroll, ukrainsk motstand der har kollapset, og russiske styrker har inntatt sentrale befestede ukrainske posisjoner etter at garnisonen forlot dem. Ukrainske styrker skal fortsatt holde stillinger i den nordvestlige delen av byen – men disse forstås best som en baktropp som dekker tilbaketrekningen mot neste forsvarslinje sør og øst for Zaporizjzja by.

Dersom dette stemmer – og det er informasjon, ikke ubestridt fakta – er det en rasjonell beslutning gitt situasjonen: med hovedforsyningsveiene inn til Orehiv avskåret ville det å bli igjen bare ha plassert garnisonen i en kjele. Det oppsiktsvekkende er ikke selve beslutningen, men at den i det hele tatt ble tatt. Zelenskyj har konsekvent motsatt seg tilbaketrekninger fra kjente, symboltunge byer, og hardlinerne i Azov-bevegelsen har historisk vist samme motvilje. Men Zelenskyj er for øyeblikket ute av landet, mens Azov-lederen Andrij Biletskyj er opptatt med krisen i Donbass. Det er mulig den lokale kommandanten ganske enkelt har fått større handlingsrom.

Fallet av Orehiv, dersom det bekreftes, er av stor strategisk betydning. Byen har vært selve ankeret for ukrainsk forsvar i Zaporizjzja og sørlige Ukraina siden den katastrofale ukrainske sommeroffensiven i 2023 mot Svartehavet og Azovhavet. Kontroll over Orehiv gjorde det mulig for Ukraina å opprettholde press sørover og bruke området som utgangspunkt for mellomdistanseangrep mot russiskkontrollerte områder. Byens fall åpner også for videre russisk fremrykning mot både Zaporizjzja by og, potensielt, en utflankering nordover av gjenværende ukrainske stillinger i Dnipropetrovsk-regionen.

Samtidig illustrerer luftkrigen hvor mye selve krigføringen har endret karakter. Tall fra Ukrainas generalstab, sammenstilt av OSINT-gruppen Oko Gora, viser at Russland i august brukte 8.766 styrte glidebomber – i gjennomsnitt 283 hver eneste dag.

Det gir et treffende bilde av skalaen:

Russland slipper nå i gjennomsnitt 283 presisjonsstyrte FAB-bomber mot mål i Ukraina hver dag – over 8.000 i måneden. Det er en luftoffensiv av enorm intensitet, gjennomført i amerikansk skala – og den fortsetter å vokse.

Formuleringen «i amerikansk skala» viser ikke til våpenteknologien, men til volumet og intensiteten i en kontinuerlig luftkampanje – den typen massiv bruk av luftmakt som historisk først og fremst har vært forbundet med USA.

Fra området sør for Slovjansk–Kramatorsk-konurbasjonen melder russisk forsvarsdepartement at russiske tropper nå er inne i Druzhkivka. Ukrainske og russiske kilder bekrefter i det minste russiske infiltreringsgrupper og et fotfeste i utkanten av byen, mens russiske styrker samtidig bruker store mengder glidebomber for å forme slagmarken rundt Druzhkivka og Kramatorsk.

Det er allment akseptert at kampene også har nådd området rundt Oleksiievo-Druzhkivka lenger sør. Med russiske posisjoner i klyngen av landsbyer mellom Dobropillja og Druzhkivka er de ukrainske forsyningslinjene gjennom området under stadig sterkere press.

For bare kort tid siden ble vestlige journalister tatt med av ukrainske styrker til Druzhkivka. At byen fortsatt kunne brukes som bakre område, og nå rapporteres å ha russiske infiltreringsgrupper innenfor bygrensen, illustrerer hvor raskt situasjonen har endret seg.

Lenger nord, øst for Kramatorsk, kommer det russiske meldinger om fremrykning mot Vasylivka Persha, nær den nordøstlige forstaden Bilenke – noe som dersom det bekreftes vil åpne en farlig inngangsvei mot selve Kramatorsk.

Ved Mykolaivka øst for Slovjansk – lenge betraktet som en av inngangsportene til byen – er hovedveiene under tung russisk droneovervåkning. Russiske og ukrainske kilder beskriver stadig større problemer med å flytte forsyninger og forsterkninger gjennom dette beltet.

Videofilm fra området viser en sivil bil som kjører langs hovedveien som binder sammen de befestede byene. Langs veikanten står titalls utbrente kjøretøyer, ofre for konstant droneaktivitet. Flere bruer over elvene og kanalene som krysser konurbasjonen er ødelagt. Veien er i ferd med å bli det som på ukrainsk side omtales som «en ny dødsvei» – noe som uunngåelig svekker evnen til å forflytte styrker og forsyninger mellom garnisonene.

Financial Times melder, med henvisning til personer med kjennskap til saken, at CIA-direktør John Ratcliffe kan få en langt større rolle i USAs forhandlinger med Russland og Ukraina, mens Witkoffs og Kushners rolle samtidig kan bli redusert. Reuters bekrefter at amerikanske tjenestemenn ifølge FT allerede har orientert europeiske partnere om den mulige endringen. Trump har imidlertid ikke tatt noen endelig beslutning, og CIA har offentlig avvist rapporten som feil.

Artikkelen kan leses som en innrømmelse av en maktkamp i Washington. Ratcliffes fremstøt overfor Trump synes å være: den mer ettergivende tilnærmingen Witkoff og Kushner forsøkte, mislyktes – russerne tok imot dem høflig, men aksepterte ingen av de økonomiske tilbudene som ble presentert. Det som trengs er derfor en hardere linje, den typen Ratcliffe selv representerer.

Financial Times skriver også at Ratcliffes møte med de russiske etterretningssjefene Sergej Narysjkin og Aleksandr Bortnikov under hans Moskva-besøk gikk svært dårlig, og at et planlagt møte med Putin deretter ikke fant sted. Dersom Ratcliffe blir utnevnt til USAs fremste forhandler, vil han få en ny mulighet til å fremføre den hardere linjen direkte overfor Putin.

Det er en vurdering som er vanskelig å ta for god fisk: alt tyder på at Putin vil møte samme grad av uvillighet overfor Ratcliffes press som Narysjkin og Bortnikov allerede gjorde.

Lavrov gjentok denne uken at Russland fortsatt har til hensikt å oppnå samtlige mål for den militære operasjonen – diplomatisk dersom det er mulig, militært dersom diplomatiske kompromisser blokkeres.

Peskov avviste samtidig utsiktene til en ny våpenhvile i Svartehavet og sa at Russland vil fortsette å angripe handelsskip som ifølge Moskva brukes til å frakte våpen, ammunisjon, drivstoff og andre militære forsyninger til Ukraina. «Disse skipene ødelegges og vil fortsatt bli ødelagt», sa Peskov.

Nikolaj Patrusjev, en av Putins nærmeste rådgivere og nå ansvarlig for spørsmål knyttet til den russiske marinen og skipsbyggingen, har samtidig argumentert for at Russland ikke har noe annet valg enn å fortsette krigen så lenge Moskva mener Vesten og Ukraina avviser et kompromiss.

Zelenskyj er igjen ute av landet. Reisen gikk blant annet via Moldova og Norge før han fortsatte til Canada, mens han fortsatt håper å møte Trump senere i måneden.

Under oppholdet i Moldova oppsto en dramatisk historie om at flyet hans nesten ble truffet av en russisk drone.

Statsminister Jonas Gahr Støre sa offentlig at Zelenskyjs fly «nesten ble truffet av en drone» da det skulle ta av fra Moldova.

Men de konkrete opplysningene tegner et mindre dramatisk bilde. Moldovske myndigheter opplyser at landets luftrom ble stengt etter en russisk droneinntrengning, og at Zelenskyjs fly derfor ble forsinket. Dronen styrtet rundt 160 kilometer nord for Chisinau-flyplassen. En kilde ved Zelenskyjs kontor har også omtalt «nesten truffet»-beskrivelsen som overdrevet.

Det var altså en reell russisk dronehendelse som påvirket flytrafikken – men det foreligger ikke dokumentasjon på at dronen faktisk var i nærheten av å treffe presidentflyet.

Historien har samtidig sirkulert parallelt med russiske påstander om at en ukrainsk MiG-29 skal ha blitt rammet av en Geran-drone. Det finnes materiale som hevdes å vise hendelsen, men detaljene er foreløpig ikke tilstrekkelig verifisert til å slå fast nøyaktig hva som skjedde.

Houthi-styrker i Jemen har erobret den strategiske Rødehavs-byen Mokka og rykket videre sørover langs kysten.

Erobringen bringer den iransk-allierte bevegelsen nærmere en posisjon der den kan legge langt større press på Bab el-Mandeb-stredet, et av verdens viktigste maritime flaskehalser. Reuters rapporterer også at houthiene har rykket frem mot Hanish-øyene i Rødehavet.

Med trafikken gjennom Hormuzstredet allerede kraftig redusert av konflikten mellom USA og Iran, og nå en reell mulighet for ytterligere forstyrrelser ved Bab el-Mandeb, peker utviklingen mot en stadig alvorligere global energikrise.

Bank of America har løftet sine oljeprognoser og advarer om at Brent kan nå 150 dollar fatet dersom konflikten sprer seg videre og større energiinfrastruktur blir rammet. Brent ligger allerede over 100 dollar; 10. september steg den til over 107 dollar fatet.

Diesel- og flydrivstoffmarkedene er samtidig under økende press, mens Europas gassmarked igjen blir mer utsatt for nye energisjokk.

Putin reiser nå til India, der BRICS-toppmøtet holdes i New Delhi 12.–13. september, i det som fremstår som en usedvanlig sterk energipolitisk posisjon.

Kina har allerede begynt å kjøpe mer olje igjen etter det kraftige fallet tidligere i Iran-krigen. Kinesiske oljeimportører økte importen med 6,2 prosent i august sammenlignet med juli, og russisk olje har blitt mer attraktiv fordi den kan transporteres utenom det omstridte Hormuzstredet.

Det er en viktig nyanse: Russland er ikke Kinas eneste tilgjengelige leverandør – kinesiske raffinerier kjøper også mer fra Afrika, Canada og Sør-Amerika – men russiske rørlednings- og stillehavsleveranser får større strategisk verdi når Midtøstens viktigste sjøvei er truet.

Samtidig er planene for Power of Siberia 2, nå omdøpt av Putin til Power of Baikal, på vei videre. Russlands energiminister sier prosjektet er i sluttfasen før man går over til byggefasen.

Vestens forsøk på å ramme den russiske «skyggeflåten» fortsetter, men global energiknapphet gjør samtidig russiske olje- og gassvolumer vanskeligere å erstatte. Det styrker både den russiske statskassen og Putins diplomatiske posisjon overfor de øvrige BRICS-lederne: Russland sitter på olje og gass Kina og India trenger, gjødsel en rekke BRICS-land trenger, og våpen og militær teknologi Iran trenger.

Det siste, kanskje mest talende signalet, kommer fra Washington. Wall Street Journal melder at Trumps nærmeste rådgivere privat har diskutert muligheten for at krigen med Iran kan vare helt til slutten av hans presidentperiode.

Dersom det stemmer, vil det bli en amerikansk prioritet å holde mest mulig av den gjenværende energien i verdensmarkedet i bevegelse.

Og en betydelig del av den handelen vil være russisk.

Det ville derfor ikke være overraskende om Washington i løpet av de kommende månedene begynner å legge press på Europa for å være mer forsiktig med tiltak som kan redusere russisk oljeeksport ytterligere.

Skjer det, vil sanksjonskrigen mot russisk energi møte en helt ny virkelighet.