Dobropillja er i ferd med å bli fullstendig omringet. Lavrov: «Bedrag er grunnlaget for vestlig diplomati». New York Times snur historien om CIA-direktørens besøk opp ned

Det som nå utspiller seg i Donbass er ikke lenger en gradvis forverring – det er et kollaps i akselerert tempo. Russiske styrker har rykket inn i den nordlige delen av Dobropillja by og avskjærer forsyningsveiene fra nord. Landsbyen Dobropillja – den lille bebyggelsen sørvest for selve Dobropillja by, som utgjorde det siste ukrainske forsvarsbeltet i sydvest – ser ut til å ha falt. Russiske styrker kontrollerer nå industrisonene i byens sørvestlige del. Kart fra ukrainske og uavhengige vestlige kartleggere viser ukrainske styrker i byens sentrum effektivt omringet fra nord, sør og øst – med kun et smalt, sårbart korridoråpning mot vest.

Det som er avgjørende å forstå er hva Dobropillja-fallets betyr for det bredere operative bildet: Dobropillja befinner seg vest for hele Slavjansk-Kramatorsk-forsvarslinjen. Når byen faller, rykker russerne inn i det som militærkommentatorer kaller operativt rom – åpent terreng uten befestede stillinger nord- og vestover. Det åpner for en stor omgåelsesmanøver vestover som vil skjære forsyningslinjene til Slavjansk og Kramatorsk og plassere de ukrainske styrkene i disse byene i en kjedel. Gerasimov sa det eksplisitt i sin siste briefing: den ukrainske hærens overordnede prioritet er å holde den gjenværende delen av Donbass, og til det formål forsvarer de Slavjansk og Kramatorsk – Dujivka-konurbasjonen – ved hjelp av flerlags befestninger, urban infrastruktur og industrielle soner. Det er befestninger under press fra alle kanter.

Azov-brigadene under Ballitskij og Prokopenko er i Dobropillja. Prokopenko er den samme Azov-kommandanten som ble overlevert til Tyrkia i 2022 under et løfte om at han ikke ville returnere til krigen – et løfte Erdogan aldri holdt. Begge er ubøyelige ledere, men begge mangler erfaring fra høykommando. Det er nå synlig i Dobropillja: ukrainske styrker konsentreres inne i selve byen fremfor å sikre omegnslandsbyene som er nøkkelen til forsvaret. Resultatet er at russerne metodisk kapper av den ene tilfartsveien etter den andre. Ballitskij og Prokopenko vil ikke beordre tilbaketrekning. Det ville undergrave deres politiske ambisjoner i et post-krigsukraina. Ukrainsk militærledelse under Drapatij ser ut til å mangle autoritet til å overstyre dem. Det er den kombinasjonen som gjør det sannsynlig at Dobropillja vil ende med en større katastrofe enn nødvendig.

Enhver situasjon som medfører et katastrofalt tap for Azov-bevegelsen vil, nesten pr. definisjon, utløse en politisk krise i Kyiv av et slag vi ennå ikke har sett.

I Zaporizjzja-regionen bekreftes det nå av ukrainsk droneflyopptak – materiale ukrainerne selv har publisert – at russiske styrker befinner seg i sentrum av Orehiv. Malaja Tokmachka, landsbyen som utgjorde den sørvestlige forstaden og inngangsportalen til Orehiv, er bekreftet under full russisk kontroll av ukrainsk droneflyopptak som viser russiske tropper i den vestlige og nordlige delen av landsbyen. Russiske styrker kontrollerer anslagsvis 40 til 50 prosent av Orehiv, og muligens mer. Scott Ritter (Calibrated) understreker at Orehiv er et veikryss for alle viktige veier i sørlige Ukraina – dets fall vil gi russerne en operativ base for videre fremrykninger nordover mot Zaporizjzja by, og løse de logistiske problemene som hittil har begrenset russisk tempo i denne sektoren. Ukrainske myndigheter har nå beordret evakuering av Kherson by og en rekke landsbyer på vestbredden av Dnipr-elven sørøst for Zaporizjzja by – en sterk indikasjon på at ukrainsk militær ledelse forventer russiske fremrykninger i denne retningen.

Mens Ratcliffe fløy hjem tomhendt, prioriterte Lavrov sin tid i Moskva til å møte Vatikanets utenriksminister, erkebiskop Paul Gallagher, i det første høynivåmøtet mellom Vatikanet og russiske myndigheter på fem år. Gallagher ba om øyeblikkelig slutt på krigshandlingene. Lavrov avviste det: en frysning langs eksisterende kontaktlinjer ville bare utsette konflikten, ikke løse den. Når Lavrov spurte Gallagher om han hadde tatt opp forfølgelsen av den russisk-ortodokse kirken i Ukraina med Kyiv, innrømmet Gallagher at han ikke hadde gjort det fordi han «hadde vært for opptatt». Lavrovs kommentar – at han fant det «noe overraskende fra en kirkelig representant» – var et diplomatisk knivstikk av første orden.

I et påfølgende intervju med RBK publisert 28. august var Lavrovs oppsummering av det bredere diplomatiske bildet krystallklar: «Bedrag er grunnlaget for vestlig diplomati. Og det er det fortsatt». Han gikk deretter gjennom hele listen: NATO-utvidelsesløftene fra 1990, 2014-avtalen om ukrainsk politisk overgang som umiddelbart ble satt til side, Minsk-avtalene som Merkel og Hollande siden erkjente aldri var ment å bli gjennomført, Istanbul-avtalen som Boris Johnson presset Ukraina til å avvise, og Anchorage – der Trump ifølge Lavrov aksepterte russiske betingelser punkt for punkt, og amerikanerne siden har benektet at noen avtale ble inngått.

«Fredstaler om en skyttergravsvåpenhvile langs kontaktlinjen ville bare fryse kampen uten å gi en varig løsning», sa Lavrov. Og til spørsmålet om hvorfor Russland i det hele tatt hadde fortsatt å forhandle med Vesten gjennom alle disse tiårene til tross for at de visste hva Vesten drev med, svarte Lavrov med den omstendige formuleringen om russisk godtroenhet. Den reelle forklaringen er sannsynligvis enklere: Russland hadde inntil 2022 en økonomi fullstendig integrert i det vestlige systemet og et militær som ikke var klart for konfrontasjon. De ventet til de var klare.

Den mest slående mediebegivenheten denne uken er ikke hva som skjedde på slagmarken, men hva New York Times publiserte om Ratcliffes Moskva-tur. Avisen erkjenner at Ratcliffe reiste til Moskva for å overtale russerne til å stoppe – men hevder at årsaken var at amerikanerne er bekymret for at Putin er blitt villedet av sin egen etterretning og sine egne generaler om hvor dårlig det faktisk går for Russland. Ratcliffe skal altså ha reist til Moskva for å gi Putin et mer nøyaktig bilde av den russiske situasjonen.

Det er en fortolkning som er umulig å ta alvorlig. Dersom ukrainerne virkelig hadde initiativet, ville Washington ikke sende CIA-direktøren på en halvhemmelig reise for å gi russerne et velmenende råd. Washington ville triumfere og kreve russisk kapitulasjon. Det faktum at New York Times setter denne historien på trykk – en avis som ellers er blant de mest informerte i amerikansk politikk – er ikke et tegn på at den er sann. Det er et tegn på at noen med tilgang til avisen ønsker å opprettholde narrativet om ukrainsk initiativ i en periode der fakta på bakken taler et helt annet språk.

Peskov, på sin daglige briefing fredag, formulerte Moskvas posisjon i kortform: «Fredsforhandlinger om Ukraina er for øyeblikket på vent. Det er ingen nye ideer». Den ukrainske siden kjenner våre krav. De vil ikke diskutere dem. Vi fortsetter vår militære operasjon.

Det viktigste å ta med seg fra oppdateringen 28. august er ikke noen enkelt begivenhet, men den samlede konklusjonen som tegner seg av alle begivenhetene til sammen: Russland ser ikke lenger for seg at krigen avsluttes gjennom forhandlinger. De ser for seg at krigen avsluttes gjennom militær avgjørelse – og at de deretter dikterer betingelsene. Det er ikke det samme som at forhandlinger er umulige. Men det betyr at den eneste forhandlingen russerne vil godta er en forhandling der Ukraina aksepterer russiske minimumskrav i sin helhet – og der minimumskravene er langt høyere enn det som var på bordet i Istanbul i 2022, eller i Anchorage i 2025, eller i Lavrovs siste offentlige uttalelser.

Det finnes likevel et argument for å snakke med Russland nå. Ikke for å stoppe krigen på vestlige premisser – det er ikke lenger mulig. Men for å etablere kontakten som vil være nødvendig for å regulere og mediere utfallet etter at krigen er avgjort, og for å forhindre at et russisk diktert utfall i Ukraina blir begynnelsen på en permanent og ukontrollerbar konfrontasjon uten noen diplomatiske garderoller. Det er det siste diplomatiske prosjektet som fremdeles er meningsfullt. Og det er det ingen i Vesten ser ut til å ville ta opp.