Russland dropper FAB-bomber på Kherson – og angriper Odessas kraftverk. Ukrainas jagerfly går tomme for luft-til-luft-missiler. Volchansk-lommen kollapser

De siste dagene har russiske styrker angrepet Kherson termiske kraftverk med styrte luftbomber – ifølge Naftogaz ble alt gjenværende varme- og kraftgenererende utstyr ved anlegget fullstendig ødelagt etter at fire bomber traff. Kraftverket var allerede blitt truffet av en glidebombe dagen før.

Samtidig ble Odessas kraftvarmeverk angrepet med missiler og droner, mens energi-, havne- og eksportinfrastruktur flere steder i Odessa-regionen også ble truffet.

Det som gjør Kherson-angrepet kvalitativt annerledes er våpenvalget. FAB-bombene er langt tyngre enn sprengladningene på de fleste droner og missiler som brukes i krigen. En FAB-500 veier rundt et halvt tonn, FAB-1500 rundt halvannet tonn og FAB-3000 rundt tre tonn. Det er en ødeleggelseskraft langt utover det en vanlig Geran-drone kan påføre.

Russland har hittil først og fremst brukt disse våpnene mot befestede stillinger og mål i nærheten av fronten. At de nå brukes mot et større energianlegg bak kontaktlinjen viser hvor mye det russiske flyvåpenets operative handlingsrom har økt.

Kherson ligger nær nok fronten til at Su-34-fly kan slippe langtrekkende glidebomber fra russisk-kontrollert luftrom. Odessa-angrepet dokumenterer derimot ikke det samme – kraftverket der ble ifølge Naftogaz rammet av missiler og droner. Men utviklingen kommer samtidig som Ukrainas bakkebaserte luftvern – S-300, IRIS-T, NASAMS og Patriot – utsettes for stadig sterkere press.

Det er ikke bare bakkebasert luftvern som svikter. Rapporter tyder på at ukrainske F-16-jagerfly nå går så alvorlig tomme for luft-til-luft-missiler at enkelte piloter sendes opp med bare flyets bordkanon.

Missilene rasjoneres, og Ukrainas luftforsvar følger nye leveranser nærmest fra forsendelse til forsendelse for å vite hvor lenge de kan fortsette operasjonene. Etter måneder med bruk mot Geran-droner begynner regnestykket å bli brutalt.

Piloter er redusert til å forsøke å skyte ned droner med bordkanon – risikable manøvrer som krever stor dyktighet, utført med fly som allerede er slitne av kontinuerlig bruk. Luft-til-luft-missiler er komplekse våpen som ikke er enkle å masseprodusere, og USA er samtidig bundet opp i Persiabukta-konflikten, der forbruket er enormt.

Det er nettopp der en parallell illustrerer problemet: natt til 1. september avfyrte Iran ballistiske missiler mot den amerikanske Muwaffaq Salti-flybasen i Jordan. Ifølge rapportene spriker tallene for både antall innkommende missiler og antall amerikanske interceptorer brukt, men enkelte anslag legger forbruket på rundt tre til fire PAC-3 MSE per iransk missil.

Det amerikanske Patriot-lageret er samtidig kraftig redusert av krigen i Midtøsten. Flere åpne estimater legger nå beholdningen godt under tusen operative interceptorer.

Iran later til bevisst å bruke eldre, mindre avanserte missiler nettopp for å tvinge frem et slikt ufordelaktig forbruksforhold og tømme amerikanske lagre raskere.

Det samme problemet utspiller seg i Ukraina: et stadig større antall relativt billige russiske droner tvinger Vesten til å bruke langt dyrere og langsommere produserte luftvern- og luft-til-luft-missiler.

I det nordøstlige Kharkiv-regionen er en ukrainsk styrke – anslagsvis rundt 2.000 mann – ifølge russiske rapporter nå omringet i området øst og nordøst for Volchansk, tilsynelatende uten at noen ordre om tilbaketrekning ble gitt selv etter at faren ble åpenbar for uker siden.

Ukrainske myndigheter bestrider omfanget og sier samtidig at russiske styrker forsøker å utvide sitt kontrollområde rundt Volchansk.

Området har liten strategisk verdi i seg selv, men et russisk gjennombrudd her svekker de gjenværende ukrainske forsvarslinjene lenger sør mot Velykyj Burluk.

Lenger sør skal russiske droneopptak vise styrker som rykker vestover fra Kupjansk-området mot Sjevtsjenkove, sør for Velykyj Burluk. Ukrainas egne rapporter viser samtidig at kampene fortsetter i sektoren, og at russiske styrker fortsatt forsøker å bryte videre vestover.

Det underliggende problemet er at ukrainsk og vestlig kommentarfelt er besatt av territorium målt i kvadratkilometer – uten å skille mellom tett befolket, industrielt vital grunn i Donbass og tynt befolket åpent territorium i Øst-Kharkiv.

CIA-direktør Ratcliffe skal ifølge rapporter ha uttalt at Russland siden han tiltrådte bare har erobret rundt én prosent av ukrainsk territorium – et tall som godt kan være korrekt, men som er meningsløst uten å ta hensyn til hva slags territorium det er snakk om.

En befestet industriby, et jernbaneknutepunkt eller en kritisk forsyningsakse kan militært være langt viktigere enn hundrevis av kvadratkilometer åpen steppe.

I Donbass fortsetter russiske styrker å presse på mot Slovjansk–Kramatorsk-komplekset.

Russiske rapporter hevder at territoriet mellom Kostiantynivka og Chasiv Jar nå i stor grad er ryddet for ukrainske styrker. Samtidig fortsetter kampene rundt Lyman, Borova og Svjatohirsk.

Det finnes fortsatt motstridende informasjon om Svjatohirsk. OSW rapporterte 1. september at ukrainske motangrep nord for Lyman hadde gjenvunnet områder nord og øst for byen, samtidig som russiske kilder senere har hevdet nye fremrykninger.

Det avgjørende er ikke én landsby alene, men retningen på fronten. Dersom Lyman-sektoren bryter sammen, åpner det for et stadig sterkere russisk press mot Slovjansk og Kramatorsk fra nord og nordøst.

Videre sør fortsetter kampen om Orehiv. Russiske kilder hevder at et ukrainsk motangrep ment å lette presset rundt byen er slått tilbake, mens ukrainske kilder fortsatt melder om aktive kamper rundt Orehiv.

Mønsteret ligner stadig mer på Ugledar høsten 2024: en front som holder lenge, helt til et kritisk punkt passerer – etterfulgt av en rask og uorganisert retrett over åpent terreng, jaget av droner og infanteri.

En observasjon som fortjener oppmerksomhet: FPV-droner fungerer dårligere i vind, regn, snø og tett tåke.

Ettersom høsten skrider frem vil dette åpne korte vinduer for raskere russisk infanterifremrykning. Senere kommer rasputitsa – perioden hvor gjørmen igjen bremser all bevegelse – men deretter fryser bakken, mens vind, snø og dårlig sikt består.

Donbass, en region med mange elver, bekker og dalfører, er spesielt utsatt for tåke.

Samtidig fortsetter Russland å utstyre sine panserkjøretøyer med Arena-M aktivt beskyttelsessystem. Ukrainske kilder har selv rapportert at ett Arena-M-system under et russisk mekanisert angrep skal ha avskåret sju FPV-droner før kjøretøyet til slutt ble truffet.

Det er et vesentlig poeng.

Arena gjør ikke stridsvogner usårbare. Men dersom det tidligere var tilstrekkelig med én eller to FPV-droner for å stoppe et kjøretøy, mens det nå kreves et koordinert angrep med langt flere, endrer det forholdet mellom kostnad og effekt.

Mens Ukraina i praksis har sluttet å be om vestlige stridsvogner i samme skala som tidligere, fortsetter russisk produksjon av panserkjøretøyer å vokse – et tegn på at Moskva fortsatt anser panser som avgjørende i krigens neste fase, når hull i de tynnede ukrainske linjene åpner seg for rask mekanisert fremrykning.

Ny informasjon bekrefter at Geran-5 ikke bare er en forstørret Geran-4, men en fundamentalt annerledes konstruksjon – formet mer som et miniatyr-kryssermissil enn den tradisjonelle flyvevingen fra Shahed-familien.

Ukrainas luftforsvar oppgir Geran-5-hastigheter på rundt 450–600 kilometer i timen og flyhøyder opp mot seks kilometer. Også vestlige medier beskriver Geran-4 og Geran-5 som en ny generasjon jetdrevne droner som er betydelig raskere og vanskeligere å avskjære enn de eldre Geran-2-systemene.

Designet peker mot høyere hastighet, større rekkevidde og bedre evne til å operere dypt inne i Ukraina.

Det er også nærliggende å anta at Geran-5 fra starten av er bygget for å kunne utnytte satellittkommunikasjon snarere enn bare bakkebaserte reléstasjoner. Koblingen spesifikt til Rassvet-systemet er imidlertid foreløpig ikke offentlig bekreftet.

Det antyder likevel en klar arbeidsdeling: Geran-4 mot Kyiv og sentrale deler av Ukraina, Geran-5 mot mål helt til Lviv og den vestlige grensen.

Russiske kilder hevder samtidig at produksjonskapasiteten for Geran-familien nå bygges ut kraftig, med mål om opptil 5.000 enheter i måneden.

Dette må foreløpig behandles som et produksjonsmål, ikke dokumentert faktisk produksjon.

Samtidig er Banderol-systemet allerede i operativ bruk – et relativt billig jetdrevet våpen som ligger i grenselandet mellom drone og kryssermissil.

Påstanden om Dante-produksjon på rundt tusen i måneden er langt dårligere dokumentert i åpne kilder og bør foreløpig behandles som russisk industrirapportering snarere enn et bekreftet produksjonstall.

Men retningen er tydelig: Russland bygger stadig større familier av relativt billige jetdrevne presisjonsvåpen som kan masseproduseres i langt større antall enn tradisjonelle kryssermissiler.

Kombinert med Banderol-systemene utgjør dette en luftoffensiv av en skala Ukraina ennå ikke har opplevd.

Etter Ratcliffes mislykkede Moskva-besøk forrige uke skal Witkoff og Kushner nå endelig reise til både Moskva og Kyiv.

Denne gangen er planene langt mer konkrete. Trump bekreftet 4. september at Witkoff og Kushner er sendt ut med det han omtaler som et konkret fredsforslag.

Zelenskyj sier de skal til Kyiv etter Moskva, men selv Reuters understreker at reiseruten ennå ikke er endelig avklart på grunn av sikkerhetsspørsmål.

Peskov har bekreftet at Moskva er åpen for besøket, men understreket at det ikke er hvem de møter, men hva de kommer med, som er avgjørende. Kreml har samtidig sagt at det foreløpig ikke finnes tegn til at vilkårene for fred er i ferd med å modnes.

Gitt at verken europeerne, amerikanerne eller ukrainerne hittil har vist vilje til de fundamentale innrømmelsene som kreves for å interessere Moskva, er det vanskelig å se at dette besøket blir noe annet enn de foregående dersom det nye amerikanske forslaget fortsatt i hovedsak handler om å stanse krigen først og forhandle om årsakene senere.

Putin har allerede erfaring med at amerikanske forslag endres når de beveger seg fra de første private samtalene til den politiske virkeligheten i Washington.

Det er derfor vanskelig å forestille seg at Moskva nå vil stanse en militær utvikling som det selv mener beveger seg stadig raskere i russisk favør, mot løfter om fremtidige forhandlinger.

Witkoff og Kushner kommer denne gangen til Moskva med et konkret forslag.

Spørsmålet er om de faktisk kommer med noe Russland har grunn til å godta.