32 NATO-representanter i Kiev, mens Russland tester hvor langt de kan gå med Dnepr-broene

Et inspeksjonsbesøk midt i en krise

Tirsdag besøkte hele NATOs militærkomité Kiev, med representanter for samtlige 32 medlemsland. Delegasjonen ble ledet av komiteens formann, admiral Giuseppe Cavo Dragone, og møtte Ukrainas øverstkommanderende Mikhail Drapatyj. Det var komiteens første besøk i Ukraina på åtte år, og Drapatyj hadde varslet det allerede 21. august. Det var altså ikke et hastebesøk. Men tidspunktet er likevel talende: broene i Kiev og Zaporozje er rammet, luftvernet er under kraftig press, og dagen etter besøket kom et nytt massivt russisk angrep.

Budskapet fra Brussel var forutsigbart: «båndet mellom NATO og Ukraina er sterkt og ubrytelig». Russland bryr seg lite om slike erklæringer. Moskva ser denne krigen som en koalisjonskrig mot Vesten, ikke en stedfortrederkonflikt, og har for lengst regnet støtten inn i sine kalkyler. Mer interessant er hva besøket kan ha vært ment å gjøre for NATO selv.

De som egentlig leder krigen på vestlig side sitter ikke i Kyiv. Hovedkvarteret i Wiesbaden, som New York Times avslørte for et par år siden, planla og dirigerte blant annet motoffensiven i 2023, med tiltagende friksjon mot de ukrainske generalene. Når avstanden mellom stabene og slagmarken er så stor, er det naturlig å reise dit for å få et inntrykk på stedet. Men en slik reise gir sjelden det inntrykket man trenger. Generalene møter ukrainske offiserer i hovedstaden, som selv kontrollerer informasjonen, og drar hjem med beskjeden «situasjonen er vanskelig, men håndterbar, vi trenger bare litt mer». Alle som husker Vietnam, Irak eller Afghanistan kjenner mønsteret. Ingen general vil høre at krigen han leder, er i ferd med å tapes.

Besøket kan heller ikke hjelpe på det som faktisk svikter. Generaler kan ikke skaffe luftvernmissiler som ikke finnes, og de kan ikke reparere en økonomi i fritt fall.

Broene: Svekke, ikke ødelegge

Rykter sirkulerer på russiske nettsteder, og er omtalt i Daily Telegraph, om at general Sergej Surovikin er hentet tilbake og leder kampanjen mot Dnepr-broene og hele det ukrainske logistikknettverket. Det finnes ingen offisiell bekreftelse, og heller ikke noen omtale i de største russiske mediene. Det er fortsatt et rykte.

Mer interessant er en forklaring fra en tidligere pålitelig kilde, som ikke lar seg verifisere uavhengig, men som gir konsistent mening. Russland har ifølge kilden kapasitet til å rive alle broene over Dnepr på omtrent en uke, med tunge missiler og glidebomber. Det vil de ikke. De vil svekke dem akkurat nok til at de bare tåler fotgjengere. Tre hensyn ligger bak.

For det første ønsker Russland ikke å hindre ukrainske soldater og sivile i å forlate østsiden. Jo flere lojale ukrainere som drar vestover mens russerne rykker frem, desto færre blir igjen. For det andre skal broene gjøre det umulig å få tungt utstyr over elven, verken forsyninger østover eller stridsvogner og artilleri vestover ved en retrett. For det tredje gir det russerne kontroll over hvor ukrainerne kan bevege seg, slik at de kan lage flaskehalser, drapssoner og nye kjeler.

Selv om disse resonnementene ikke kan bekreftes, stemmer de godt med det som er observert: Kievs broer er stengt for biler, men ikke for fotgjengere, og Zaporozje-broen er hardt rammet uten å være totalt revet.

Hvorfor alle går i takt

I Kiev fortsatte angrepene med droner over hele døgnet, trolig også mot bygninger tilhørende sikkerhetstjenesten SBU. Ifølge rapporter har SBU i samme periode advart befolkningen mot å fotografere og dele bilder av skader fra angrepene, med trusler om store bøter. Den elektriske understasjonen vest for byen, som er beskyttet av tykke betongskjold, er ifølge de nyeste opplysningene truffet langt flere ganger enn tidligere kjent, kanskje syv. Skjoldet holder foreløpig. Men det er neppe tilfeldig at russerne gjentar slike angrep: de kartlegger hvordan ukrainerne reparerer, og leter etter den svakeste vinkelen. Det må bare være et spørsmål om tid før de setter inn våpen som faktisk trenger gjennom, bomber eller missiler.

Samtidig traff russiske droner en understasjon nær Kharkov, med strømbrudd som følge. Russland jakter også systematisk på fabrikkene som skal produsere Ukrainas nye ballistiske missil. Den russiske avisen Readovka, som antas å ha tett kontakt med forsvarsdepartementet, skrev nylig at Oresjnik-angrepet mot Jusjmasj-fabrikken i Dnepr i november 2024 hadde nettopp dette formålet: å begrave et ukrainsk prosjekt for et kraftig, bakkeskutt Neptun-missil som var under utvikling i underjordiske anlegg. Hvis det stemmer, er det et mønster. Hva som venter prosjektet i dag, gjenstår å se.

Fronten: Stillstand der Ukraina trenger fremgang

Ved Dobropolje kjemper russiske styrker seg videre inn i byen, med parker, stadion og grubeanlegg inntatt. Ringen rundt byen er trolig intakt. Det omtalte ukrainske motangrepet fra Azovs 12. brigade mot landsbyen nord for byen later til å ha mistet kraft, og russerne er tilbake ved landsbyens sørlige kant. I Liman-området er det flere indikasjoner på at Biletskijs offensiv har gått tom for damp. Rapporter om gjenerobrede landsbyer har en tendens til å ikke bli bekreftet med videomateriale. Orekhov er nær sin avslutning, og russiske styrker arbeider seg nordover mot en liten by som skal være Ukrainas viktigste logistikkbase i regionen, et steg i retning av Zaporozje by. Alt tyder på at kampene vil fortsette.

Myten om vinterpausen

Enkelte kommentatorer hevder at russerne må nå sine mål før vinteren fordi de store operasjonene stanser da. Det stemmer ikke. Høstgjørmen og vårgjørmen bremser bevegelse, men vinteren gjør det ikke. Invasjonen startet i februar 2022. Bakhmut falt etter en vinteroffensiv. Marinka og Avdijivka falt vinteren 2023–24. Pokrovsk og en rekke andre byer falt vinteren 2024–25. Det vanlige mønsteret er en pause omkring slutten av februar, gjenopptatt etter vårtinet. Og denne vinteren, med Ukrainas energisystem og logistikk under press, er det snarere grunn til at Russland øker tempoet enn bremser det.

Europa vakler, og ingen forhandlinger i sikte

I Frankrike vokser protestene mens renten på statsobligasjoner stiger og budsjettunderskuddet vedvarer. Spania har måttet utlyse nyvalg. Det er rimelig å hevde at Frankrike risikerer en obligasjonskrise, og at Paris ikke kan trykke penger for å dekke gjelden fordi eurosonens pengepolitikk ligger i Frankfurt. I Midtøsten forverres konflikten mellom Saudi-Arabia og houthiene, med nye angrep mot saudisk territorium og rapporter om skader på oljerørledningen. En ny oljeprisoppgang er nær.

Samtidig later utsiktene til direkte forhandlinger mellom Russland og Ukraina fortsatt til å være små. Kreml har avvist at en telefonsamtale mellom Putin og Trump er avtalt, til tross for spekulasjoner om en samtale på Putins 74-årsdag. Både Peskov og Lavrov skal ha spurt hva som er poenget med samtaler når Ukraina ikke ønsker dem, mens USAs utenriksminister Marco Rubio torsdag sa at direkte russisk-ukrainske forhandlinger fortsatt står fast, men at USA fortsetter sine meklingsforsøk. Amerikanske utsendinger skal samtidig møte en ukrainsk delegasjon i Miami fredag. Vestlige regjeringer opprettholder likevel linjen om å støtte Ukraina «så lenge det trengs». Noen i Russland kaller det å forlenge krigen til siste ukrainer. Det er vanskelig å se hva annet det skal være.