Russland utvider kampanjen mot Dnepr-broene – Zaporozje rammes etter Kiev

Zaporozje-broen: Kampanjen utvides

Russland rammet natt til tirsdag en av Dnepr-broene i Zaporozje by, stanset trafikken og skadet fem mennesker, deriblant to ansatte i Røde Kors. Siden begynnelsen av oktober har Russland gjentatte ganger rammet Kievs nord- og sørbro – ingen av byens ni broer var angrepet før denne måneden. Nå er det klart at dette ikke lenger bare er en kampanje mot hovedstaden. Det er en kampanje mot Dnepr-krysninger i Ukraina.

Zaporozje by er, sammen med nabobyen Dnepr, trolig landets viktigste industrisentrum sør og øst for Dnepr – en arv fra sovjettiden, da byen produserte flymotorer, skipsturbiner og den sovjetiske folkebilen ZAZ. Det ukrainske dissidentmagasinet Strana har tidligere advart om at tap av nettopp disse to byene ville være et langt større slag mot Ukraina enn tap av Kharkov – fordi det ville kutte selve livsnerven mellom øst- og vest-Ukraina, og samtidig frata landet to av sine største logistiske og industrielle baser. Et tegn på hvor alvorlig ukrainsk kommando selv tar situasjonen: hovedkvarteret for Ukrainas 7. korps, som var flyttet til Volyn for å overvåke grensen mot Hviterussland, er nå flyttet til Zaporozje for å overta forsvaret av byen – mens troppene korpset tidligere kommanderte, fortsatt står igjen langs den nordlige grensen.

Hvorfor broene ikke rives ned – ennå

De samme Geran-4-dronene med kabelkuttende stridshoder som er utviklet for å ramme brokonstruksjoner, brukes andre steder til å slå hull direkte i veibanen – en skade som kan repareres på dager, men som uansett gjør broen ubrukelig for tungt militærmateriell i mellomtiden. Det er trolig ikke tilfeldig at Russland foreløpig unngår sine aller kraftigste våpen mot disse målene. En kilde med teknisk innsikt har tidligere beskrevet hvordan et Kinzjal-hypersonisk missil, avfyrt fra et MiG-31-fly og styrt presist mot riktig punkt på en bro, ville påføre katastrofal skade – både fra selve stridshodet og fra den enorme kinetiske energien i et objekt som treffer i nesten loddrett dykk med hypersonisk fart. Russland har ikke brukt Kinzjal mot Ukraina på mange måneder nå, noe som kan tyde på at systemet enten oppgraderes eller lagres opp for et senere, mer avgjørende øyeblikk – sammen med Oresjnik og det nye Iskander-missilet med 800 kilometers rekkevidde, som heller ikke er satt inn ennå. Når de kommer, vil krigen trolig nå et nytt nivå.

Ifølge en kilde finnes det dessuten sovjetbygde tunneler under Dnepr ved Zaporozje og Dnepr by – grunne nok til at de kan rammes med eksisterende russiske våpen, ifølge samme kilde, og i praksis enklere å ødelegge enn selve broene de er ment å erstatte som reserveløsning. Opplysningene om tunnelene lar seg foreløpig ikke verifisere uavhengig.

Konsekvensen dersom broene faktisk stenges for godt

Skulle Russland på et tidspunkt beslutte å sette samtlige Dnepr-krysninger varig ut av drift, vil det ikke bare være et logistisk mareritt for den ukrainske hæren i øst, slik vestlige medier gjerne formulerer det. Det vil være enden på forsyningslinjen. En hær trenger en kontinuerlig strøm av mat, ammunisjon, drivstoff og medisinsk utstyr. Stanses alt dette samtidig som det må krysse Dnepr for å nå øst-Ukraina, blir den ukrainske hæren der, etter denne vurderingen, strandet på feil side av elven – og vil til slutt bli utslettet.

Liman: Det mest detaljerte, mest urovekkende bildet hittil

En russisk kilde ga mandag en usedvanlig detaljert, om enn uverifiserbar, beskrivelse av kampene vest for Liman: ukrainske styrker infiltrerer enkelte landsbyer, mens russiske motangrep treffer logistikklinjer og forsvarsstillinger andre steder. Rapporten snakker om intense tap i en ukrainsk motorisert brigade og beskriver et bilde som ligner mer en kjøttkvern enn en vellykket offensiv. Det stemmer med det den anerkjente krigsreporteren Marat Khajrullin sa for en uke siden: at «Operasjon Vivaldi» i stor grad er en oppfunnet fortelling, og at byen Liman selv fortsatt er solid under russisk kontroll, mens spredte ukrainske styrker holder stand i skogsområdene vest for den. Det er talende at Azov-leder Andrej Biletskij selv ikke har kommet med noen nye seiersmeldinger den siste uken – stillheten tyder på at det ikke er noe å melde. Om rundt to uker begynner rasputitsa, høstens gjørmeperiode, som trolig vil gjøre offensiven langt vanskeligere å opprettholde uansett utfall.

Orekhov og Dobropolje: Stillhet som varsel

Det har kommet påfallende lite informasjon fra Orekhov de siste dagene – et mønster som ofte har betydd at et slag nærmer seg sin slutt. Russiske styrker presser nå mot landsbyen Omelnik nordøst for byen; faller den, forsegles kjelen fullstendig. I Dobropolje bekrefter russisk forsvarsdepartement fortsatt fremgang i byens sentrale og nordlige deler, med et mønster som minner sterkt om rapportene fra Pokrovsk og Konstantinovka i fjor høst: Russland ser nå ut til bevisst å ønske å ødelegge den innesperrede garnisonen, ikke bare innta byen – noe som forlenger kampen, men også gjør den langt mer kostbar for ukrainerne.

Moskva-angrepet: Kostbart, men med begrenset strategisk effekt

Ukraina sendte natt til tirsdag nær 900 droner mot Russland, hvorav over 700 ifølge russiske opplysninger var rettet mot Moskva og Moskva-regionen. Minst én drone traff Volodarsk-oljedepotet – det største i Moskva-regionen og en forsyningskilde for flere av hovedstadens flyplasser, for første gang i krigens historie. To mennesker ble drept og minst sju skadet. Utover depotet er det ikke rapportert om noen omfattende skade på viktige mål i selve Moskva.

Dersom man legger et anslag på 50.000–60.000 dollar per langtrekkende drone til grunn, representerer et angrep av denne størrelsen et forbruk på titalls millioner dollar – en kostnad som, satt opp mot resultatet, underbygger et poeng som har gjentatt seg i flere uker nå: Russlands luftkampanje mot Ukraina ser ut til å koste mindre per angrep og ramme hardere enn Ukrainas kampanje mot Russland.

Europa: Krise på flere fronter samtidig

I Frankrike stiger renten på statsobligasjoner parallelt med fornyede studentprotester og en bredere bølge av uro, mens franske kommentatorer på statlig fjernsyn fortsatt diskuterer planer om å gjenerobre Krim og Donbass for Ukraina. I Tyskland har AfD, etter sin valgseier i Sachsen-Anhalt, nå fått valgt sin egen kandidat til president for delstatsparlamentet – med fire flere stemmer enn AfD og BSW til sammen kunne mønstre, et tegn på at representanter fra andre partier stemte for i hemmelighet. Statsminister Pedro Sánchez i Spania har utlyst nyvalg. Og i Tyskland har unge mennesker demonstrert mot planer om verneplikt. Ingen av disse krisene ser ut til å endre den europeiske kursen overfor Ukraina det minste.

Ingen av disse krisene ser ut til å endre den europeiske kursen overfor Ukraina det minste. Det er kanskje det mest bemerkelsesverdige ved situasjonen nå. Mens Russland utvider luftkampanjen, angriper Dnepr-broene og fortsetter fremrykningen på flere deler av fronten, diskuterer europeiske ledere fortsatt krigen i omtrent de samme kategoriene som for ett eller to år siden: mer støtte, flere våpen, mer press på Russland og fortsatt tro på at Ukraina til slutt kan snu utviklingen.

Samtidig blir prisen for denne politikken stadig vanskeligere å skille fra Europas egne problemer. Frankrike møter stigende renter og ny uro i gatene. Tyskland har fått et AfD som ikke bare vokser i valg, men som nå også begynner å bryte gjennom den parlamentariske isolasjonen partiet lenge har vært holdt innenfor. Sánchez er presset til nyvalg i Spania, mens unge tyskere demonstrerer mot verneplikt og en stadig større del av Europas ressurser bindes opp i opprustning og Ukraina.

Likevel fortsetter retorikken nesten uforandret. I fransk fjernsyn diskuteres fortsatt hvordan Ukraina kan gjenerobre Krim og Donbass, og fra Berlin kommer de samme advarslene om Russland som før. Det er som om Europas politiske ledelse har bundet så mye prestisje, penger og politisk kapital til utfallet i Ukraina at det ikke lenger finnes noen enkel vei tilbake.

Det er derfor denne høsten kan bli langt mer avgjørende enn det enkelte slag eller det enkelte droneangrep tilsier. For dersom utviklingen ved fronten fortsetter samtidig som Russland systematisk svekker infrastrukturen som holder den ukrainske krigsinnsatsen i gang, vil Europas ledere før eller siden bli stilt overfor et spørsmål de hittil har klart å utsette: hvor lenge kan man fortsette den samme politikken når forutsetningene den ble bygget på, ikke lenger finnes?

Foreløpig er svaret på alle problemer det samme som alltid:

Send mer penger til Ukraina.