Russland strammer grepet om luftrommet og transportårene. India trosser Washington – Zelenskyjs tidligere pressesekretær straffes for å snakke om forhandlinger

Det massive russiske angrepet som var varslet etter flere dager med intensiv Gerbera-rekognosering over Ukraina, kom natt til 17. september.

Og det var omfattende.

Russland brukte et bredt spekter av våpen: ballistiske Iskander-M-missiler, angivelig også nordkoreanske KN-23, Zirkon-hypersoniske missiler, Kalibr-kryssermissiler avfyrt fra Svartehavet, Oniks-antiskipsmissiler mot Odessa-området og store mengder jetdrevne Geran-droner.

Kiev var igjen et av hovedmålene, sammen med Zaporozhye og Odessa-regionen.

Det russiske forsvarsdepartementet publiserte denne gangen en usedvanlig omfattende oversikt over mål som skal ha blitt truffet: industrianlegg i Kiev og Kiev-regionen, flere anlegg i Zaporozhye, inkludert stålverket, et lager med batterier til droner og det russerne beskriver som et stort datasenter brukt til militær serverdrift og behandling, lagring og overføring av etterretningsdata.

Også Svartehavsområdet ble hardt rammet.

Et tørrlastskip på vei til havnen i Chernomorsk ble truffet. Flere fartøy som har forsøkt å nå ukrainske havner skal de siste ukene ha blitt skadet eller satt ut av drift.

Russland angriper samtidig stadig mer systematisk Ukrainas alternative logistikk.

En transformatorstasjon som forsyner elvehavnen Izmail ble rammet, og to veibroer over Dnestr ved Mayaki ble angrepet.

Det er særlig viktig etter at Zatoka-broen ble satt ut av drift.

Trafikk som tidligere gikk over Zatoka, er blitt dirigert nordover gjennom Mayaki. Store køer har allerede oppstått der.

Nå blir også denne omveien angrepet.

Mønsteret begynner dermed å bli tydelig: Russland forsøker ikke bare å ramme enkeltstående havner eller broer, men å stenge transportkorridorene mellom Odessa-regionen, Romania og resten av EU én etter én.

Det mest bemerkelsesverdige ved nattens angrep var kanskje hva Russland ikke traff.

Det ukrainske kraftproduksjonssystemet var ikke hovedmålet.

Putin ga for rundt tre uker siden ordre om en større kampanje mot ukrainsk energiinfrastruktur, og det hadde derfor vært omfattende spekulasjoner om at nattens angrep skulle markere åpningen av denne offensiven.

Det gjorde det ikke.

Det betyr at den store kampanjen mot kraftverk, transformatorstasjoner og energiinfrastruktur etter alt å dømme fortsatt ligger foran oss.

Det har vært spekulert i at Russland kan bruke tyngre våpensystemer – blant annet Oreshnik og fremtidige langtrekkende Iskander-varianter – mot energianlegg i Vest-Ukraina, der stadig større deler av den gjenværende produksjonskapasiteten befinner seg.

Det finnes også spekulasjoner om at det russiske Rassvet-satellittsystemet gradvis bygges ut for å kunne gi droner kontinuerlig styring dypere inne i Ukraina.

Dette er foreløpig ikke bekreftet av Russland.

Men dersom systemet faktisk bringes fullt i drift, kan det gjøre de allerede effektive langtrekkende droneangrepene betydelig vanskeligere å stanse.

Noe annet skilte seg ut etter angrepet.

Til tross for at Russland brukte en rekke forskjellige missiltyper, kom det ingen ukrainsk kunngjøring om at ett eneste russisk missil var blitt skutt ned.

Ukraina opplyste riktignok at et stort antall luftmål samlet sett ble nøytralisert, hovedsakelig droner. Men fraværet av påstander om missilnedskytinger er påfallende.

Situasjonen for det ukrainske luftvernet blir stadig vanskeligere.

F-16 og Mirage 2000 brukes nå i økende grad mot de raskere russiske dronene, men ukrainske luftvernoffiserer har samtidig advart om alvorlig mangel på luft-til-luft-missiler.

Et jagerfly uten missiler har begrenset verdi som dronejeger.

Maskingevær, kanoner og bærbare luftvernmissiler fungerer mot enkelte langsomme droner, men er langt mindre effektive mot de jetdrevne variantene.

Det skaper et grunnleggende problem:

Russland kan produsere stadig flere billige angrepsmidler, mens Ukraina bruker stadig dyrere og knappere våpen for å forsøke å stanse dem.

Den voksende mangelen på luftvernmissiler har også skapt en bemerkelsesverdig konflikt med Hellas.

Ukraina skal, med støtte fra enkelte EU- og NATO-land, ha bedt Hellas om å overføre gjenværende luftvernmissiler.

For grekerne er dette et langt vanskeligere spørsmål enn det kan fremstå utenfra.

Landet opprettholder betydelige luftvernreserver nettopp fordi forholdet til Tyrkia historisk har vært ustabilt, og Athen ønsker ikke å svekke sin egen forsvarsevne.

Den greske regjeringen skal likevel ha signalisert at enkelte missiler kunne vurderes overført dersom Ukraina sluttet å angripe gresk-eide tankskip som transporterer russisk olje og LNG.

Svaret fra ukrainsk side skal ha vært kategorisk og svært skarpt.

Dersom opplysningene stemmer, illustrerer episoden hvor vanskelig Ukrainas situasjon er blitt: landet trenger desperat missilene, samtidig som det ikke ønsker å gi opp angrep som i praksis har liten innvirkning på Russlands samlede oljeeksport.

Samtidig har en annen konflikt åpnet seg – denne gangen mellom Washington og New Delhi.

Representantenes hus vedtok 16. september Lindsey O. Graham-lovforslaget om nye sanksjoner mot Russland og Iran med 262 mot 159 stemmer. Lovforslaget gir presidenten myndighet til å innføre tollsatser på opptil 100 prosent mot land som fortsetter å kjøpe russisk olje og gass.

India svarte kontant.

Regjeringen understreket at landet fortsatt vil prioritere energisikkerheten til sine 1,4 milliarder innbyggere og fortsette å kjøpe energi gjennom diversifiserte forsyningskanaler.

Enda viktigere var formuleringen om at konsekvensene for forholdet mellom USA og India allerede er blitt tydelig kommunisert til Washington.

India varsler også at det vil gjøre det som er nødvendig for å beskytte egne handels- og økonomiske interesser.

Budskapet er vanskelig å misforstå:

Dersom Washington forsøker å tvinge India til å slutte å kjøpe russisk energi, kan resultatet bli en større konflikt med et land USA samtidig ønsker å trekke nærmere seg strategisk i konkurransen med Kina.

Kina har allerede signalisert en tilsvarende motstand.

Lovforslaget gir dessuten Trump stor handlefrihet. Han får myndighet til å innføre tollsatsene – men er ikke tvunget til å gjøre det.

Og dersom den globale energisituasjonen fortsetter å forverre seg, kan en handelskrig med verdens største kjøpere av russisk energi være det siste Det hvite hus ønsker.

Natt til 17. september traff ukrainske droner Slavneft-YANOS-raffineriet i Yaroslavl, et av Russlands største raffinerier med en kapasitet på rundt 300.000 fat per dag.

Etter angrepet brøt det ut brann på anlegget.

Zelenskyj bekreftet samtidig ukrainske angrep mot raffineriet og en militærflyplass i Rostov-regionen, der Ukraina hevder å ha skadet tre transportfly og tre helikoptre.

Angrepene er spesielt interessante fordi Trump bare kort tid tidligere hadde hevdet at Ukraina og Russland var blitt enige om å stanse angrep mot hverandres energiinfrastruktur.

Det finnes fortsatt ingen slik avtale.

Tvert imot fortsatte Ukraina umiddelbart å angripe russiske raffinerier, mens Russland fortsatte sine egne angrep mot ukrainske energi- og infrastrukturanlegg. AP beskriver samtalene om en mulig energivåpenhvile som fastlåste.

Trumps kunngjøring beskrev dermed ikke situasjonen på bakken.

Russland har sagt seg åpent for å diskutere en slik ordning, men har samtidig knyttet dette til langt større spørsmål, blant annet sanksjonene mot russisk energieksport.

Så kommer en historie som sier mye om den politiske temperaturen rundt krigen.

Julija Mendel var Zelenskyjs egen pressesekretær fra 2019 til 2021.

Hun var tidligere journalist, arbeidet tett på presidenten og var i flere år en del av kretsen rundt den nye ukrainske ledelsen.

I dag er hun en av Zelenskyjs skarpere kritikere.

Det betyr ikke at hun har skiftet side i selve krigen. Mendel har fortsatt å beskrive Russlands invasjon som aggresjon og har ikke blitt noen tilhenger av Putin.

Men hun har argumentert for at Ukrainas situasjon er blitt så alvorlig at landet bør vurdere forhandlinger – også en dårlig fred dersom alternativet er en enda verre krig.

Det har fått konsekvenser.

Zelenskyj har ilagt sin tidligere pressesekretær ti års sanksjoner, inkludert økonomiske restriksjoner. Financial Times beskriver hvordan tiltaket kom etter at Mendel i stadig sterkere grad kritiserte presidenten og krigspolitikken.

Deretter ble hun nektet adgang til Europaparlamentets bygning da hun skulle delta på et arrangement organisert av AfD-representanter.

Og nå har The Times publisert et intervju med en overskrift som fremstiller henne som «the former Zelensky loyalist who now wants Ukraine to surrender». Mendel selv avviser at hun er russisk agent og sier at hun argumenterer for forhandlinger fordi hun mener en dårlig fred kan være bedre enn en katastrofal fortsettelse av krigen.

Det er nettopp dette som gjør saken interessant.

Dette er ikke en russisk politiker.

Ikke en Putin-sympatisør.

Ikke engang en tidligere politisk motstander av Zelenskyj.

Det er Zelenskyjs egen tidligere pressesekretær.

Og det hun straffes politisk for, er i stor grad at hun nå argumenterer for at Ukraina må diskutere hvordan krigen kan avsluttes.

På bakken fortsetter utviklingen i samme retning.

Readovka har publisert en lengre gjennomgang av kampene rundt Dobropolye og hevder at russiske styrker nå har utflankert byen også fra vest.

Dersom dette stemmer, nærmer kampen seg sluttfasen.

Det finnes samtidig rapporter om at Ukraina vurderer et motangrep ved Orekhov for å åpne en korridor for styrker som forsøker å trekke seg ut.

Situasjonen minner om Avdeevka i 2024, da et tilsvarende motangrep ble diskutert under den siste fasen av tilbaketrekningen, men til slutt oppgitt fordi risikoen ble vurdert som for stor.

I Kharkov-regionen opplyser det russiske forsvarsdepartementet at lommen ved Olkhovka er ryddet, mens den større innringede gruppen lenger øst fortsatt presses.

Det har heller ikke kommet nye opplysninger som vesentlig endrer bildet av den ukrainske motoffensiven ved Lyman.

Ukraina har bekreftet lokal fremgang vest for Nitrius-elven og kontroll over Svyatogorsk.

Det finnes fortsatt ikke tegn til et større gjennombrudd øst for elven eller at russiske hovedstillinger er blitt brutt.

Det mest sannsynlige bildet er fortsatt at Ukraina har ryddet områder der russiske styrker tidligere hadde etablert en lettere fremskutt kontrollsone.

Det er en militær fremgang.

Men det er noe annet enn den omfattende russiske kollapsen som enkelte tidlige fremstillinger ga inntrykk av.

Dersom ingen vesentlig ny informasjon kommer de kommende dagene, vil det derfor fortsatt være vanskelig å beskrive offensiven som noe som grunnleggende har endret dynamikken på fronten.

Russland fortsetter samtidig angrepene mot lager- og jernbanesystemet.

Ifølge russiske og enkelte ukrainske rapporter skal rundt 500 ukrainske lokomotiver nå ha blitt skadet eller ødelagt gjennom krigen.

Det er et langt større problem enn tallet først antyder.

Ukraina er svært avhengig av jernbanen for transport av både militært materiell, forsyninger og personell.

Og lokomotiver kan ikke erstattes like enkelt som penger kan overføres.

Det tidligere sovjetiske jernbanenettet bruker en bredere sporvidde enn hoveddelen av EU.

Europeiske lokomotiver kan derfor ikke uten videre settes direkte inn i Ukraina.

Baltikum bruker fortsatt samme brede sporvidde og kan teoretisk levere enkelte lokomotiver, men landene har selv begrenset materiell.

Ny produksjon vil ta tid.

Dette illustrerer et stadig større problem for Ukraina:

Penger kan kjøpes eller lånes. Industriell kapasitet og fysisk materiell kan ikke trylles frem.

Det samme problemet begynner å bli synlig i statsfinansene.

Ukraina sier nå at landet trenger mer enn 50 milliarder euro ytterligere for å dekke budsjettet i 2027.

Dette kommer etter at EU allerede har etablert et låneprogram på rundt 90 milliarder euro for perioden 2026–2027.

Behovet vokser altså raskere enn tidligere finansieringsplaner forutsatte.

Det er én ting å finne penger.

Det er noe helt annet å finne Patriot-missiler, luft-til-luft-missiler, lokomotiver, transformatorer, artillerigranater og annen fysisk kapasitet i den størrelsesordenen Ukraina trenger.

Og på flere av disse områdene begynner knappheten nå å ramme andre vestlige partnere samtidig.

Saudi-Arabia skal også være i ferd med å få alvorlig mangel på luftvernmissiler.

Landet har behov for beskyttelse mot mulige iranske missil- og droneangrep og søker derfor nye leveranser.

Problemet er at USA selv har begrensede Patriot-lagre.

Dermed vender også Saudi-Arabia seg mot Europa.

Resultatet er at Ukraina og Saudi-Arabia i økende grad konkurrerer om de samme systemene.

Dette skjer samtidig som Trump offentlig vurderer nye omfattende militære operasjoner mot Iran.

For Riyadh er konsekvensene åpenbare.

En større amerikansk eskalering kan føre til nye iranske angrep mot saudiske oljeinstallasjoner, havner og annen kritisk infrastruktur.

Saudi-Arabia vil derfor neppe frivillig gi fra seg luftvernkapasitet for å dekke Ukrainas behov.

Det finnes nå stadig flere analyser som beskriver Zelenskyjs politiske situasjon som uholdbar.

Listen over problemer er lang:

Korrupsjonsskandaler.

En stadig større budsjettkrise.

Mangel på luftvern.

En russisk luftoffensiv som øker i styrke.

Transportinfrastruktur som angripes systematisk.

En vanskelig situasjon på bakken.

Og stadig større behov for vestlige penger og materiell.

For en konvensjonell politisk leder ville kombinasjonen vært farlig.

Men Ukraina befinner seg ikke i en konvensjonell politisk situasjon.

Zelenskyj kontrollerer presidentapparatet og har fortsatt betydelig innflytelse over parlamentet og sikkerhetsstrukturene. Det gjennomføres ikke ordinære nasjonale valg under krigstilstanden.

Samtidig viser historien om Julija Mendel at kritikere innenfor det tidligere maktapparatet kan møte betydelige administrative og politiske konsekvenser.

Og det avgjørende presset utenfra mangler fortsatt.

Washington fortsetter å støtte Ukraina militært og etterretningsmessig.

Kongressen har nettopp vedtatt ytterligere sanksjonslovgivning mot Russland.

Europa fortsetter å finansiere den ukrainske staten.

Det finnes derfor ingen automatisk mekanisme som tvinger Zelenskyj til å endre kurs bare fordi situasjonen blir verre.

Det er kanskje det mest bemerkelsesverdige ved dagens situasjon.

Krigen i luften blir stadig vanskeligere for Ukraina.

Transportårene angripes systematisk.

Landet mangler våpen som ikke kan erstattes raskt.

Budsjettbehovet øker.

India og Kina signaliserer at de ikke vil bøye seg for Washingtons forsøk på å kutte Russlands energiinntekter.

Og Zelenskyjs egen tidligere pressesekretær blir sanksjonert og stengt ute etter å ha begynt å argumentere for forhandlinger.

Likevel finnes det foreløpig få tegn til at noen av de sentrale aktørene er i ferd med å endre kurs.