Zatoka-broen satt ut av spill. Orekhov nær fall – historisk by fra Katarina den Stores epoke. Belgisk domstol undergraver EUs Euroclear-plan. AfD leder foran skjebnesvangert delstatsvalg i Merkels hjemstat

Ifølge en rekke rapporter skal Russland ha påført Zatoka-broen mellom Odessa og Romania så omfattende skade at den kan være ute av drift på ubestemt tid.

Su-34-bombefly skal ha avfyrt presisjonsstyrte KAB-bomber mot broen – ikke de ombygde FAB-bombene med påmontert styresett, men bomber konstruert fra grunnen av for presisjonsangrep og dermed bedre egnet mot et mål som en bro. Geran-droner og andre missiltyper skal også ha deltatt i angrepene.

Opplysningene om skadeomfanget er ennå ikke fullt ut verifisert, men dersom rapportene stemmer, kan reparasjoner av broen kreve så omfattende arbeid at den i praksis ikke vil kunne bringes tilbake i normal drift før krigen er over.

Natt til onsdag falt antallet ukrainske droner sendt mot Russland dramatisk, til rundt 70 – langt under nivåene man så i august og tidlig september.

Den mest sannsynlige forklaringen er ikke nødvendigvis at Ukraina går tom for droner, men at værforholdene gjør operasjonene vanskeligere. Ukrainas langtrekkende droner er gjennomgående aerodynamisk enklere enn selv Russlands grunnleggende Geran-varianter, og dårligere vær kan derfor få større betydning for operativ rekkevidde og styring.

Ukraina hevder samtidig at Russland har redusert intensiteten i sine egne angrep. Det er grunn til skepsis til slike tall, ettersom ukrainske rapporter om både antall avfyrte våpen og nedskytingsrater over tid er blitt stadig vanskeligere å etterprøve.

Filmmateriale fra Kiev viste onsdag betydelige røykskyer og branner over byen, noe som i seg selv tilsier at intensiteten i de russiske angrepene fortsatt er høy.

Det rapporteres samtidig om økt aktivitet av russiske Gerbera-rekognoseringsdroner over Sentral-Ukraina. Disse ligner overflatisk på Geran-dronene, men er et annet system produsert ved andre fabrikker og brukes blant annet til rekognosering og lokalisering av mål.

Det kan være et tegn på at Russland forbereder et nytt, større kombinert drone- og missilangrep mot Sentral- og kanskje Vest-Ukraina i løpet av de kommende dagene.

Orekhov vokste frem omkring 1783, under Katarina den Stores regjeringstid, i perioden da det russiske imperiet befestet kontrollen over områdene nord for Svartehavet etter krigene mot Det osmanske riket.

På 1800-tallet utviklet byen seg til et viktig sentrum for tysk og mennonittisk bosetting. Den hadde i en periode også tysk borgermester og en betydelig tyskspråklig befolkning.

Ved Sovjetunionens sammenbrudd hadde Orekhov over 20.000 innbyggere. Ved krigens utbrudd var folketallet falt til rundt 13.000 – et uttrykk for den demografiske tilbakegangen Ukraina allerede gjennomgikk før 2022, og som siden er blitt langt sterkere.

Militært ser situasjonen nå stadig vanskeligere ut for de ukrainske styrkene.

Kampene fortsetter nord for selve Orekhov, i landsbyene rundt byen og trolig også i de nordlige utkantene. Rapporter fra russisk side har over flere dager hevdet at den ukrainske garnisonen er i ferd med å bryte sammen og at retrettveiene nordover er truet eller avskåret.

Det foreligger ennå ingen endelig kunngjøring fra det russiske forsvarsdepartementet om full kontroll over byen, men en slik bekreftelse kan komme i løpet av de nærmeste dagene dersom utviklingen fortsetter.

Orekhov var utgangspunktet for Ukrainas store sommeroffensiv i 2023. Dersom byen nå faller, vil det være et symbolsk og strategisk tungt nederlag – og åpne for videre russisk fremrykning mot Zaporozhye og områdene langs Dnepr.

Readovka melder nå også om sammenbrudd i de gjenværende ukrainske forsvarslommene i det nordøstlige Kharkov-området.

Landsbyen Olkhovka, der en ukrainsk bataljon på rundt 180 mann skal ha holdt stand, hevdes å være erobret. Styrken der kan enten ha overgitt seg, blitt slått ut eller forsøke å trekke seg ut gjennom stadig vanskeligere terreng.

Den samme utviklingen skal nå ramme en større lomme med rundt 1.700 ukrainske soldater lenger øst.

Russiske styrker skal ifølge Readovka allerede være i ferd med å bevege seg mot den gjenværende nøkkellandsbyen sør for området – et mulig forspill til kampen om Veliky Burluk.

I Dobropolye, den vestligste av de tre beleirede byene i Slavyansk-konurbasjonen – sammen med Druzhkovka og Alekseyevo-Druzhkovka – ledes forsvaret av Denys Prokopenko, rivalen og partneren til Andrij Biletskyj i ledelsen av Azov-bevegelsen.

Russland kontrollerer allerede store deler av øst- og nordbyen, har etablert fotfeste i sør, og de siste rapportene antyder at russiske styrker også har utvidet kontrollen vest for byen.

Det peker stadig tydeligere mot en fullstendig omringning.

Prokopenko ledet i 2022 forsvarerne av Mariupol inn i en situasjon som endte med masseovergivelsen ved Azovstal. Han ble tatt til fange, senere sendt til Tyrkia under en ordning der han skulle forbli der så lenge krigen pågikk, men vendte siden tilbake til Ukraina.

Nå ser han ut til å lede sine styrker inn i nok en svært vanskelig situasjon i Dobropolye.

Det er også et tilbakevendende problem at flere av de politiske lederfigurene rundt Azov-bevegelsen mangler formell militær utdannelse og strategisk erfaring på høyere nivå, samtidig som deres politiske og ideologiske profil gjør det vanskelig å gi opp territorium når situasjonen tilsier tilbaketrekning.

Ukraina har nå gitt langt mer informasjon og videomateriale om situasjonen ved Lyman.

En ukrainsk offiser tilknyttet Azovs tredje korps har bekreftet at Ukraina faktisk har gjennomført en motoffensiv i området.

Ukrainske styrker skal ha gjenerobret én landsby vest for Nitrius-elven og ryddet ytterligere områder som midlertidig hadde vært infiltrert av russiske rekognoserings- og sabotasjegrupper.

Dette innebærer også at det nå er klart at Svyatogorsk er fullt ut under ukrainsk kontroll, ikke bare klosterområdet.

Senere ukrainske opplysninger har satt det samlede området som ble ryddet i operasjonen til rundt 75–85 kvadratkilometer.

Det er en reell lokal fremgang.

Men det er fortsatt snakk om titalls, ikke hundrevis, av kvadratkilometer – og dermed langt mindre enn enkelte av de mest ekstreme fremstillingene som har sirkulert i ukrainske kanaler og vestlige medier.

Det finnes foreløpig heller ingen indikasjoner på at Ukraina har drevet de russiske styrkene ut av Lyman eller oppnådd et operasjonelt gjennombrudd øst for elvelinjene.

Russiske styrker skal fortsatt kontrollere områdene øst for Nitrius-elven, mens enkelte rapporter antyder at ukrainske sabotasjegrupper også har gjennomført raid lenger øst.

Situasjonen er derfor mer komplisert enn både russiske og ukrainske maksimalistiske fremstillinger tilsier.

Det er samtidig verdt å merke seg at offensiven bærer flere av kjennetegnene til tidligere operasjoner ledet av Andrij Biletskyj og Azovs tredje korps.

Biletskyj har ved flere tidligere anledninger ført egne offensive operasjoner som først har fått stor oppmerksomhet, men der gevinstene senere har vist seg midlertidige.

Hans bakgrunn er først og fremst politisk og ideologisk, ikke profesjonelt militær. Han bygget opp Azov-militsen i 2014 med betydelig støtte fra ukrainske oligarkmiljøer og har siden brukt bevegelsens militære profil til å styrke sin egen politiske posisjon.

Det gir ham sterke insentiver til å demonstrere offensive resultater.

Spørsmålet er derfor om operasjonen ved Lyman først og fremst er strategisk begrunnet, eller om politiske hensyn også spiller en betydelig rolle.

Dersom offensiven binder store ukrainske reserver og påfører egne styrker betydelige tap, kan den i verste fall svekke forsvaret av den nordlige flanken av Slavyansk–Kramatorsk-systemet.

De to tidligere ukrainske offensivene i Zaporozhye klarte ikke å redde Orekhov. Tvert imot bandt de styrker som kunne vært brukt ved Konstantinovka og Dobropolye.

Det samme mønsteret kan nå gjenta seg.

Reuters har publisert en omfattende gjennomgang av de nye russiske jetdrevne dronene, og konklusjonen er ubehagelig for Ukraina:

Det finnes foreløpig ingen billig og skalerbar metode for å stanse dem.

Jetdrevne interceptordroner må være raske nok til å nå målene og vil ofte koste minst like mye som angrepsdronene de skal skyte ned.

Å bruke tradisjonelle luftvernmissiler er enda dyrere og legger ytterligere press på et ukrainsk luftvern som allerede mangler både missiler og utskytningssystemer.

Dermed forsvinner mye av kost-nytte-logikken.

Russland kan produsere angrepsdronene billigere og i større antall enn Ukraina og Vesten kan produsere våpnene som skal stanse dem.

Dersom Russland samtidig får stadig bedre satellitt- og bakkestyring over Sentral- og Vest-Ukraina, kan problemet øke betydelig de kommende månedene.

I tillegg kommer S8000 Banderol, et relativt enkelt og rimelig jetdrevet kryssermissil som Russland allerede bruker mot ukrainske mål.

Våpenet inngår i den samme utviklingen mot billigere presisjonsvåpen som kan produseres i langt større volum enn klassiske kryssermissiler.

Ukrainsk etterretning har anslått dagens russiske produksjonskapasitet til rundt 80 Banderol i måneden, mens et oppgitt russisk produksjonsmål skal ligge på rundt 120 i måneden.

Tallene er langt lavere enn produksjonen av Geran-droner, men retningen er den samme: Russland forsøker å flytte stadig større deler av langtrekkende angrepskapasitet over på våpen som kan masseproduseres til betydelig lavere pris.

Det står i kontrast til flere vestlige prosjekter for billige presisjonsmissiler til Ukraina som hittil ikke har resultert i tilsvarende produksjonsvolumer.

I bakgrunnen fortsetter også produksjonen av langt tyngre systemer.

Det sirkulerer russiske rapporter og spekulasjoner om at et nytt større Oreshnik-angrep kan være under forberedelse, men foreløpig uten offentlig bekreftelse.

Parallelt med den militære utviklingen blir Ukrainas statsfinansielle situasjon stadig vanskeligere.

Finansdepartementet i Kiev har begynt å beskrive stadig snevrere kategorier av utgifter staten faktisk kan finansiere, mens stadig større deler av budsjettet er avhengig av støtte utenfra.

Det gjør spørsmålet om fortsatt europeisk finansiering mer presserende.

Og nettopp derfor blir kampen om de russiske midlene i Euroclear stadig viktigere.

Belgias øverste forvaltningsdomstol, Conseil d’État, slo fast at det belgiske finansdepartementet manglet rettslig myndighet til å avvise frigivelse av fryste aktiva tilhørende den russiske banken BCS, deponert hos Euroclear.

Domstolen beordret ikke selve frigivelsen av pengene.

Avgjørelsen gjelder heller ikke den russiske sentralbanken og dens langt større reserver.

Men dommen kritiserer måten belgiske myndigheter har håndtert deler av prosessen på, og slår fast at beslutningsmyndigheten ikke var blitt utøvd på korrekt rettslig grunnlag.

Den kan derfor åpne døren for flere juridiske utfordringer mot lignende vedtak.

Enda viktigere var domstolens påpekning av at belgiske myndigheter ikke kan legge til grunn at EU-sanksjonene mot Russland nødvendigvis vil eksistere for alltid.

Det er et poeng med potensielt store konsekvenser.

Dersom sanksjonene en dag oppheves og russiske sentralbankmidler allerede er brukt eller overført til Ukraina, kan belgiske myndigheter bli sittende med et betydelig rettslig og finansielt ansvar.

Det er derfor stadig tydeligere hvorfor Belgia og flere andre europeiske regjeringer har vært svært tilbakeholdne med å støtte direkte konfiskering av de russiske hovedstolsmidlene.

Risikoen er ikke bare geopolitisk.

Den er juridisk.

Og den kan i siste instans havne på den belgiske statens balanse.

Samtidig har kapitalstrømmer fra Persiabukta under den pågående uroen i Midtøsten i økende grad søkt mot asiatiske markeder snarere enn Europa og USA.

Det er vanskelig å utelukke at flere års frysing av russiske reserver og diskusjoner om direkte konfiskering har bidratt til å svekke tilliten til vestlige finansmarkeder som et politisk nøytralt oppbevaringssted for statlig kapital.

Tysklands politiske krise fortsetter å forverre seg.

Forbundskansler Friedrich Merz nekter å endre kurs etter det historiske nederlaget i Sachsen-Anhalt og har uttalt at han ikke vil endre politikken «med så mye som en centimeter».

Det bidrar til å forsterke uroen internt i CDU.

Den tyske avisen Die Welt, som har gode forbindelser inn i CDU-ledelsen, har de siste dagene publisert flere saker om den voksende diskusjonen rundt Merz’ fremtid og mulige etterfølgere.

Foran delstatsvalget i Mecklenburg-Vorpommern 20. september leder AfD de siste målingene med rundt 36–38 prosent.

SPD ligger tett bak, mens CDU befinner seg helt nede rundt 7 prosent i flere av de siste målingene.

Det er særlig oppsiktsvekkende fordi Mecklenburg-Vorpommern er Angela Merkels hjemstat og historisk langt mindre høyreorientert enn Sachsen-Anhalt.

Skulle CDU falle ytterligere og nærme seg sperregrensen på fem prosent, ville det være en ekstraordinær hendelse i moderne tysk politikk.

Selv et resultat rundt sju prosent vil dramatisk øke presset på Merz og trolig utløse en langt mer åpen lederstrid i CDU.

SPD-regjeringen under ministerpresident Manuela Schwesig har samtidig sine egne problemer.

Schwesig var før 2022 en sterk støttespiller for Nord Stream-prosjektet, som hadde direkte økonomisk betydning for delstaten.

Hun må nå forsvare en tysk energipolitikk som er nesten det motsatte av den hun tidligere identifiserte seg med.

Det skjer i en region med lange økonomiske og historiske forbindelser til Russland og der motstanden mot Tysklands Ukraina-politikk er betydelig.

En fremtidig tysk kansler, uansett hvem det blir, vil måtte forholde seg til at Ukraina-politikken nå har blitt en betydelig innenrikspolitisk belastning.

Det gjør det vanskeligere å anta at tysk finansiering av Ukraina kan fortsette å vokse uten politiske konsekvenser.

Alt dette utspiller seg mot bakteppet av en global økonomi under stadig sterkere press.

Naturgassprisene i Europa har igjen beveget seg mot nivåer man ikke har sett siden energikrisen i 2022, samtidig som lave lagernivåer og sterk asiatisk etterspørsel etter LNG gjør det vanskeligere å fylle europeiske reserver.

Oljeindustrien varsler samtidig økt prispress ettersom Kina igjen bygger opp egne reserver.

Det betyr høyere inflasjonsrisiko.

Og høyere inflasjon betyr press på sentralbankene for å holde rentene høyere enn de ellers ville gjort.

Det kan igjen ramme både europeiske økonomier og den amerikanske aksjeboomen, samtidig som flere teknologiledere allerede har begynt å advare mot en mulig boble i deler av AI-sektoren.

Kombinasjonen av høyere renter, høyere energipriser, svak vekst og enorm offentlig gjeld reiser derfor et stadig mer åpenbart spørsmål:

Hvor realistisk er det å tro at pengestrømmen til Kiev kan opprettholdes på dagens nivå dersom den økonomiske og politiske belastningen i Vesten fortsetter å øke?

I Tyskland smuldrer Merz’ posisjon.

I flere europeiske land vokser motstanden mot krigen og kostnadene forbundet med den.

Og forsøkene på å finne nye finansieringskilder møter stadig større juridiske og politiske hindringer.

Likevel bør man aldri undervurdere hvor langt vestlige politiske eliter er villige til å gå for å opprettholde dagens kurs.

I Washington fortsetter arbeidet med Lindsey Grahams omfattende sanksjonslovgivning, til tross for at Kina har økt sine kjøp av russisk olje og gjort det klart at landet vil motsette seg sekundærsanksjoner.

BRICS-landene har samtidig gjentatt sin motstand mot ensidige vestlige sanksjoner.

Det som var mulig å opprettholde i 2022, 2023, 2024 og deler av 2025 blir derfor stadig vanskeligere å forsvare i 2026.

Dersom vestlige regjeringer likevel velger å holde fast ved den samme kursen, uavhengig av kostnadene for egne økonomier og befolkninger, er det grunn til å forvente en mer organisert politisk og økonomisk motstand.

Ikke bare i gatene.

Men fra næringsliv, finanssektor, velgere og stadig større deler av det politiske systemet.

Det gjenstår å se om viljen – eller evnen – til å overse denne motstanden faktisk finnes.