90 prosent av Ukrainas stålproduksjon ute av drift. Siste byen i vestlige Donbass beleiret – Europa må finne nye titalls milliarder

Stålindustrien er død – en historisk begivenhet

Tre stålverk som til sammen sto for rundt 90 prosent av Ukrainas gjenværende produksjon – Metinvests Zaporizjstal og Kamet Steel, samt ArcelorMittal Kryvyj Rih – har nå alle innstilt driften etter russiske ballistiske missilangrep de siste ukene.

«Fra i dag har vi ikke lenger noen stålindustri», uttalte Oleksandr Vodoviz, leder for Metinvests konsernsjefkontor, til Financial Times. «De visste alt om anlegget, de visste nøyaktig hvor de skulle treffe».

ArcelorMittal-anlegget i Kryvyj Rih er blitt truffet fire ganger på fem uker, sist 21. september, og angrepene har drept fem ansatte og skadet 17. Konsernsjefen for det ukrainske datterselskapet konkluderte med at «trygg og stabil drift ikke lenger er mulig».

ArcelorMittal forventer nå rundt én milliard dollar i nedskrivninger knyttet til anlegget.

Dette er ikke bare enda en industriell forstyrrelse.

At verk som sto for rundt 90 prosent av Ukrainas gjenværende stålproduksjon nå står stille, er et sjokkerende sammenbrudd for landets industrielle og eksportøkonomi.

Det er også et direkte slag mot statsbudsjettets skatteinntekter, ettersom anleggene til sammen sysselsatte over 15.000 mennesker.

Internett-angrepet: Enda et sjikt i den samme strategien

Financial Times bekreftet torsdag det som ble antydet i går: det er de russiske angrepene mot datasentre i Kiev, ikke en ukrainsk beslutning om å dekke over skadeomfang, som forårsaket internettbortfallet.

Avisen understreket et viktig poeng: internett er i dag en helt essensiell del av enhver moderne økonomi – meldinger, nettbutikker, banktransaksjoner, kundekontakt.

Med jernbane- og postsystemet allerede under press, er Ukraina blitt enda mer avhengig av internett enn før krigen.

Et langvarig bortfall vil derfor påføre økonomien enorm skade, oppå alt det andre som allerede rammer den.

Det tegner seg et konsistent bilde: de kumulative russiske angrepene mot jernbanen, bensinstasjonene, lagrene og nå internett- og kommunikasjonsinfrastrukturen i Kiev ser ut til å ha som delmål å gjøre selve byen umulig å styre landet fra.

Russland advarte allerede i mai om at Kiev ville bli stadig mer utrygt.

Vestlige regjeringer ignorerte rådet den gangen og beholder fortsatt sine ambassader der, til tross for stadig flere reiseråd.

Skulle det bli praktisk umulig å drive sivil forvaltning fra Kiev, er et sannsynlig scenario at sivile departementer flytter vestover – til Lviv, Zjytomyr eller Vinnytsja.

De sentrale politiske og militære maktsentrene, Zelenskyjs administrasjon, regjeringen og sikkerhetstjenestene, blir værende for å fortsette kampen derfra.

Det ville være et presedens fra andre kriser i moderne historie.

Foreløpig er vi ikke der.

Men spørsmålet om hva som skjer med sivilbefolkningen dersom jernbane, energi og internett samtidig bryter sammen, er et Ukraina logisk sett burde forberede evakueringsplaner for.

Det er ukjent om slike planer i det hele tatt eksisterer.

Rapporter om Zelenskyj-møte avvises som falske

Rapporter sirkulerte i går om et påstått trepartsmøte mellom amerikanerne – Witkoff og Kushner – Russlands investeringsutsending Kirill Dmitrijev og Zelenskyj selv.

Dmitrijev avviste raskt ryktene som «falske nyheter», og møtet fant ikke sted.

Dmitrijev har ifølge den russiske fremstillingen utvetydige instrukser fra Kreml om ikke å ha noen personlig kontakt med Zelenskyj, som Putin gjentatte ganger har omtalt i vendinger som nærmer seg «terrorist».

Russland har vært krystallklare: Putin møter Zelenskyj under kun to omstendigheter.

Enten reiser Zelenskyj til Moskva, noe han utelukker.

Eller det finnes en endelig fredsavtale, hvorpå de to kan møtes ved undertegningsseremonien.

At rapportene om et slikt møte i det hele tatt oppsto, forteller sitt eget språk om desperasjonsnivået rundt forsøkene på å få i gang nye samtaler.

Zelenskyj ba dessuten Trump om å presse Xi Jinping – som var Trumps gjest i Washington under et statsbesøk – til å legge press på Russland.

Det er en øvelse Ukraina har forsøkt siden krigens begynnelse, uten resultat.

Kina gjorde tidligere et visst skinn av å lytte til slike ukrainske anmodninger, og utnevnte til og med en egen fredsutsending.

Men forholdet kjølnet betraktelig etter at utsendingen ble høflig mottatt i Moskva, men frekt behandlet i Kiev.

Beijing har for lengst sluttet å late som, og gjorde det krystallklart for amerikanerne allerede under Trump-Xi-møtet i Sør-Korea i desember i fjor: press for å få Kina til å legge press på Russland er dypt uvelkomment og vil bli møtt med kraftig motstand.

Xi Jinpings besøk: Mye seremoni, lite substans

Kinas president Xi Jinping ble tatt imot av Trump personlig ved Andrews flybase onsdag.

Selv amerikansk presse erkjenner nå at det ikke ser ut til å ha kommet mye substansielt ut av besøket.

Det er fristende å trekke en parallell til Anchorage-toppmøtet i fjor: mye seremoni, flyoppvisning, limousiner – og deretter et resultat som viser seg tomt.

En handelsvåpenhvile mellom USA og Kina, dersom den overhodet materialiserer seg, står i direkte konflikt med Graham-sanksjonsloven, som gir Trump fullmakt til 100 prosent tollsatser mot land som kjøper russisk olje.

Kina fortsetter å gjøre nettopp det i stor skala.

Samtidig fortsetter forhandlingene om den store gassrørledningen som tidligere var kjent som Sibir-Kraft 2, men som Russland nå har omdøpt til «Power of Baikal».

Europas budsjettregnestykke går ikke opp

EU vedtok tidligere i år et støttelån på 90 milliarder euro til Ukraina for 2026 og 2027.

Den vedtatte planen gjør inntil 45 milliarder euro tilgjengelig i 2026, mens den samlede lånerammen på 90 milliarder euro gjelder begge årene.

Spørsmålet er om denne rammen vil være tilstrekkelig dersom Ukrainas budsjettbehov fortsetter å vokse.

Allerede før de siste angrepene var det reist tvil om hvorvidt 90 milliarder euro ville holde ut 2027.

Og det reiser et åpenbart spørsmål: hva skjer med Ukrainas budsjett i 2027 dersom den produktive delen av økonomien går enda dypere inn i krise?

Skal europeiske regjeringer da forhandle frem enda et lån på, kanskje, 150 milliarder euro?

Samtidig stiger rentene på internasjonale statsobligasjoner – amerikanske, britiske og franske renter går opp; tyske holder seg lavere, mer av vane enn av reell styrke.

Forbundskansler Merz og hans folk har den siste tiden fremhevet spede tegn til bedring i tysk BNP.

Men den industrielle nedgangen fortsetter, med tyske bilprodusenter som fortsatt kutter arbeidsplasser.

Den eneste reelle forklaringen på BNP-oppgangen er økte offentlige utgifter finansiert av økt statsgjeld.

Tyskland har, i motsetning til Norge med sitt oljefond eller Russland med sitt nasjonale velferdsfond, ikke sparepenger til å dekke dette i det lange løp.

I Frankrike leder Marine Le Pen klart foran neste års presidentvalg, mens hennes venstreorienterte rival Jean-Luc Mélenchon nå åpent tar til orde for delvis kansellering av statsgjelden – i praksis en betalingsinnstilling, selv om han benekter det.

EUs vane med å skyve problemet foran seg fungerer stadig dårligere: for hver gang «kannen» sparkes videre, blir den tyngre.

Danmark overlater Grønlands sikkerhet til USA – akkurat som spådd

USA, Danmark og Grønland signerte tirsdag en sikkerhetsavtale som gir USA varige og omfattende militære rettigheter på Grønland, samtidig som dansk suverenitet og grønlendernes rett til selvbestemmelse uttrykkelig består.

Avtalen åpner blant annet for Golden Dome-rakettforsvar, permanente amerikanske baseringsrettigheter og en utvidet amerikansk militær tilstedeværelse.

Den begrenser samtidig muligheten for militær tilstedeværelse og sensitive investeringer fra land utenfor NATO, særlig Russland og Kina.

Det er nøyaktig utviklingen enkelte kommentatorer forutså for flere måneder siden: Danmark, under press fra Trumps gjentatte trusler om å ta kontroll over øya, overlater i praksis en langt større del av sikkerhetsansvaret til amerikanerne selv om suvereniteten formelt består.

Fronten: Dobropillja formelt beleiret – et «coup de grâce» for hele vestlige Donbass

Det russiske forsvarsdepartementet publiserte torsdag et kart som viser Dobropillja fullstendig omringet av russisk-kontrollert territorium på alle sider.

Byen er ikke bare avskåret med droner, slik det skjedde ved Pokrovsk og Myrnohrad i fjor, men omringet med en fysisk ring av soldater.

Den nærmeste parallellen i denne krigen er Mariupol i 2022.

Departementet publiserte dessuten en usedvanlig detaljert redegjørelse for byens strategiske betydning.

Dobropillja beskrives som et «kraftig befestet område» som fienden har brukt til å angripe flankene og bakre linjer til den russiske gruppe sør på vei mot Dujivka, og som et sentralt transportknutepunkt – en av hovedforsyningslinjene for den ukrainske hæren fra Dnipropetrovsk-regionen.

Kontroll over byen vil, ifølge departementet, «forstyrre ikke bare enkeltlinjer, men hele forsyningskjeden» til den ukrainske hæren i Donbass.

Det vil samtidig gjøre det mulig for russiske styrker å fremskynde fremrykningen helt til grensen til neste region.

Det er verdt å merke seg en formulering i bulletinen som skiller mellom «full frigjøring av Donbass» og «vellykkede offensive operasjoner for de forente styrkegruppene» – en indikasjon på at russiske militære mål nå eksplisitt strekker seg utover Donbass.

Departementet bekreftet videre at ukrainske forsøk på å bryte inn i ringen og unnsette den fangede styrken, samt forsøk på gjennombrudd, er blitt slått tilbake.

Den russiske avisen Readovka melder samtidig at russiske styrker fortsetter nordover mot landsbyen Bilotserkivka, den ukrainske logistikkbasen som har forsynt Dobropillja-garnisonen.

Dersom denne faller, er det trolig «dødsstøtet» for byen, siden ukrainske styrker da ikke vil ha noe sted å samle seg for et motangrep utenom åpne jorder, der de umiddelbart blir mål for det russiske luftvåpenet.

Uansett utfall der anses ringen rundt selve Dobropillja nå som for sterk til at innbrudd eller utbrudd er realistisk.

Byen bombes tungt med FAB-bomber, og et sammenbrudd forventes å telles i dager, ikke uker.

I Orekhov nærmer situasjonen seg det samme, om enn noe mindre akutt.

Ukrainsk kommando har selv bekreftet at russiske sabotasje- og rekognoseringsgrupper krysser Dnepr-elven over det delvis uttørkede Kakhovka-reservoaret sør for Zaporozhye by.

Det kan være en forberedelse til et brohode på vestbredden, eller bare initiativet til en spesielt aggressiv lokal offiser.

Uansett understreker det hvor tynt den ukrainske infanteribemanningen i dette området nå er.

Om Lyman-«offensiven» gir den russiske avisen Readovka nå en mer nyansert vurdering enn tidligere rapporter.

Ifølge to artikler, en fra 15. september og en fra i går, mislyktes Andrej Biletskyjs opprinnelige fremstøt mot Zherebets-elven med tunge tap, og han valgte å stanse fremrykningen fremfor å ofre flere av sine Azov-soldater.

Mesteparten av selve kampinnsatsen ble ifølge Readovka faktisk utført av en enhet bestående av ekstreme russiske dissidenter under ukrainsk militæretterretnings kontroll, som led svært tunge tap.

Biletskyj skal nå ha omdirigert sine gjenværende styrker sørover, mot Nikolajevka vest for Slavyansk – som ukrainerne ifølge Readovka faktisk har trukket seg ut av – med enda mer ambisiøse planer om fremrykning mot Novoaleksandrovka.

Russland skal være fullt klar over disse planene og sender forsterkninger for å møte dem.

Konklusjon: Et sammenbrudd som teller i dager

Med den gjenværende stålindustrien stanset, jernbanen og internett under systematisk press, stadig større usikkerhet rundt hvordan Ukrainas budsjett skal finansieres dersom krisen fortsetter inn i 2027, og Dobropillja formelt beleiret med et russisk forsvarsdepartement som selv sier at målene går utover Donbass, er det vanskelig å se hvilken retning denne krigen beveger seg i utover den ene:

nedover, for Ukraina, i stadig raskere tempo.