Diplomati som mest finnes i Washington
Det siste døgnet har det vært mye snakk om diplomati rundt Ukraina, men det ser i all hovedsak ut til å eksistere i fantasien til USAs president og noen av hans embetsmenn. Donald Trump har høytidelig varslet en ny avtale mellom Russland og USA som skal omfatte hele Europa og ikke bare Ukraina, etter at han har truffet én enkelt russisk representant, Kirill Dmitrijev, som var i USA i forbindelse med Melania Trumps arrangement om den nå avsluttede Oleshky-våpenhvilen. Trumps svigersønn Jared Kushner er tydeligere: han sier at avtalen gjelder Europas sikkerhetsarkitektur, med åpenhet, identifisering av militære enheter og kommunikasjon, og at NATO fortsatt skal spille en sentral rolle. Samtalene er ifølge ham ført mellom amerikanerne og europeerne og ukrainerne, blant annet om sikkerhetsgarantier etter krigen. Kreml sier at det ikke har fått noen detaljer: Dmitrij Peskov svarer at det «ikke finnes detaljer» og at Russland ikke har mottatt noen forslag fra europeerne. Europeiske hovedsteder er på sin side alarmerte over at Washington vil forhandle om kontinentets sikkerhet med Moskva.
Dette er et resultat av den vestlige praksisen med å forhandle seg imellom før man møter motparten, slik Eve Smith har beskrevet i Naked Capitalism: når enigheten mellom europeerne og amerikanerne er på plass, er motpartens innvendinger for lengst glemt. Dmitrijev, som leder Russlands direkteinvesteringsfond og ikke er medlem av regjeringen, er heller ikke personen som får i oppdrag å drøfte Europas sikkerhetsarkitektur. Russerne har klaget siden januar, da Putin selv spurte Witkoff og Kushner i Kreml hvor dokumentet om sikkerhetsgarantier til Ukraina var, som han leste om i vestlige medier. Russland er ikke i prinsippet imot garantier. Istanbul-avtalen fra april 2022 ga dem, med Russland som en av garantistene, og med begrensninger på Ukrainas væpnede styrker, ingen utenlandske baser og ingen militærøvelser med fremmede makter uten alle garantistenes samtykke. Garantiene skulle gjelde Ukraina innenfor dets framtidige grenser, altså uten Donbas, Zaporizjzja, Kherson og Krim. En garanti etter modell av artikkel 5 i NATO-traktaten, uten noen av de russiske betingelsene, er trolig uakseptabel for Moskva, siden den ville behandle Ukraina som en slags NATO-makt og bli en vei mot medlemskap. Kushner og Witkoff innrømmet for Putin i januar at et slikt dokument finnes, men at de ikke hadde det med seg.
Russerne ble hardere i linjen etter det ukrainske droneangrepet mot Putins residens ved Valdaj, og møtet i januar ga ytterligere grunn til å skjerpe den, siden meglerne forhandlet sikkerhetsgarantier med ukrainerne bak ryggen på russerne, noe som er den største feilen man kan gjøre overfor dem. Siden har Ratcliffes mislykkede Moskva-besøk i september, Witkoffs tomhendte møte med Putin, telefonsamtalen mellom Putin og Trump og møtet i Oslo i oktober mellom Witkoff, Kushner og Zelenskyj, med Støre og Stubb til stede, ikke endret bildet. Da Witkoff dro til Sankt Petersburg uten papiret om garantier, svarte Putin at de starter fra null: samtalene i Abu Dhabi skal ikke handle om å avslutte krigen, men om sikkerhetsgarantier for Russland og Ukraina og hele Europas sikkerhetssystem. Amerikanerne har grepet det med glede og tror de kan holde fast ved det de har avtalt med ukrainerne, mens de beroliger russerne med tillitsskapende tiltak som åpenhet og troppeposisjoner. Det er langt fra å løse de grunnleggende russiske bekymringene.
Medinskij, Medvedev og hardlinerne
Vladimir Medinskij, Russlands hardeste forhandler, er historiker, men også utdannet ved Moskvas statlige institutt for internasjonale forhold (MGIMO), og har hatt rollen som sjefsforhandler siden den andre dagen av den spesielle militæroperasjonen. Han er nøye informert om Putins og Sikkerhetsrådets tenkning og lar seg ikke lure av triks i Abu Dhabi, og møtet vil trolig gå galt. Russerne er et sammenhengende lag, men ikke alle har samme syn. Putin har tålt Trumps utspill i halvannet år, med avtakende entusiasme siden toppmøtet i Anchorage. Dmitrij Medvedev, nestleder i Sikkerhetsrådet og i praksis leder av den militærindustrielle kommisjonen, er mer hardlinet og sier at Russland ikke trenger å bekymre seg for midtveisvalget: Trump har aldri kommet med noe sammenhengende fredsforslag, og den nye Kongressen blir like hardlinet som den gamle, med bare en liten gruppe i begge partier som mener at USAs engasjement er en feil. Det som teller, er det som skjer på bakken, og seieren ligger nå fast i horisonten.
Trolig finnes det en voksende fraksjon i Kreml og eliten som siden Anchorage har sett fredsinitiativene som tåkelegging og som er stille fornøyd med valgresultatet. Den regner med mer sanksjoner, kanskje også noe av Lindsey Graham-lovforslaget, men ikke de massive tollsatsene mot India og Kina, og toll mot Russland er meningsløst siden landet nesten ikke handler med USA. Mer penger og våpen til Ukraina endrer ikke at russisk økonomi er stabil og vokser, at Russland har fått flere handelspartnere og at hæren rykker fram. For denne fraksjonen var Biden-administrasjonen på noen måter bedre, siden den ga klarhet, mens Trump bare ga uoppfylte forhåpninger. Det hindrer ikke Medinskij i å komme til Abu Dhabi med egne forslag om europeisk sikkerhetsarkitektur. Russerne vil lytte til amerikanske forslag om tillitsskapende tiltak og si at de ikke er dårlige, men at det må gjøres mer arbeid, noe som passer dem godt så lenge de vinner krigen raskt.
Medvedev publiserer nå også på den russiskstøttede meldingstjenesten Max, mens Telegram er sterkt begrenset i Russland. På Telegram har han kommentert at Elon Musk reposted et innlegg som sa at det var en stor feil at Starlink og Starshield blandet seg inn i Ukraina. Det er bra, men sent, mener Medvedev, for Musk og SpaceX er implisert uansett. Det ser ut som et hint om at Starlink snart får større problemer, og russerne har publisert mer informasjon om at en ny generasjon Rassvet-satellitter snart tas i bruk, kanskje i første halvår neste år.
Strømnett, jernbane og pengebehov
Situasjonen i Ukraina blir stadig mer kritisk. Store områder var uten strøm i natt, og Kyiv er i blackout. Ordfører Vitalij Klitsjko sier at situasjonen er svært alvorlig og at det ikke ser ut til å finnes noen måte å utbedre den på med de russiske angrepene som pågår. Ukrenergo sier at situasjonen er forferdelig over hele landet, at blackout vil bli lengre og lengre uten ende i sikte, og de dyktige og dedikerte ingeniørene er trolig på randen til fortvilelse. Det store missilangrepet som har vært varslet i flere dager, utvides trolig i omfang, og noen mener det kan komme allerede i natt. Angrepene på jernbanen fortsetter, med flere lokomotiver og tog ødelagt, og bildet av et tog trukket av dampmaskin illustrerer hvor håpløst det er. Blokaden av de ukrainske havnene fortsetter i praksis uten unntak, og russerne meldte i dag nok en tørrlastbåt ødelagt som skulle ha fraktet våpen. Siviltrafikk til sjøs i betydelig omfang er neppe mulig.
Zelenskyj, som trolig fortsatt er i Europa, har i et intervju med britiske medier innrømmet at Russland produserer våpen i et enormt omfang, langt mer enn Vesten, og mer enn det kan bruke. Som Alex Christoforou har pekt på, er det en bemerkelsesverdig reversering av tidligere ukrainske påstander om at russerne snart ikke kunne fortsette på grunn av tap. Zelenskyj mener samtidig at USA skylder Ukraina 16 milliarder dollar som Biden lovet, og krever dem som gave, mens europeerne skal gi 70 milliarder euro i tillegg til 90-milliardersslånet fra i fjor. Ben Aris og Ian Proud mener at samlet behov for neste år ligger godt over 150 milliarder dollar, og tall opp mot 170 milliarder er nevnt. I september var tallet 27 milliarder. Zelenskyj nevnte aldri de 16 milliardene før valget, og britene har lovet 10 milliarder pund, delvis fordelt over tre år.
Et land uten strøm, med industrielt sammenbrudd og et landbruk som ikke fungerer, har i praksis ingen økonomi, men skal likevel føre krig mot en atommakt og trenger derfor endeløs finansiering. Spørsmålet er om det gir mening for giverne, med store budsjettunderskudd i USA og Europa, gjeldsandeler nær 100 prosent av BNP og presset velferdsbudsjetter. Trolig blir pengene likevel funnet. Til dem som sier at EU har betalt Russland mer enn Ukraina har fått, er det å si at energikjøp er en kommersiell utveksling som gagner begge sider, ikke en åpen forpliktelse til et land som aldri kan betale tilbake. Zelenskyj tar ikke ansvar for situasjonen og sier at skylden for Kyiv i hovedsak ligger hos Klitsjko, som ikke forberedte byen på vinteren. Et ukrainsk droneangrep på Russland i natt var det minste siden forsommeren, rundt 100 droner ifølge det russiske forsvarsdepartementet. Enten sliter Ukraina med å holde offensiven oppe, eller så lagres det droner til et nytt stort angrep.
Fronten: motstridende meldinger fra Orikhiv og press mot festningsbyene
Meldingene fra Orikhiv er påfallende motstridende. I går kom påstander om et ukrainsk motangrep som enten kastet russerne ut eller gjenerobret store deler av byen, og i natt kom russiske meldinger om at slaget var over og at russerne hadde tatt både Orikhiv og landsbyen Prydnipriany. Begge deler er trolig for tidlige. Det mest sannsynlige er at det var et ukrainsk motangrep som vant noe terreng, men mindre enn ukrainske kommentatorer sier, og at russerne brukte det til å intensivere bombingen med store tap som følge, før de gikk til angrep igjen. Gruppe Øst fortsetter uansett å presse vestover fra Omelnyk og langs Vovtsja-elven, og et jevnt fremrykk nord for Orikhiv vil kutte de siste forsyningsveiene og peke mot Zaporizjzja.
Ved Dobropillia, som trolig er fast i russiske hender, stormer russerne Bilozerske, og satellittbilder viser branner nordøst for Dobropillia, nord for landsbyen Zelenyj Kolodjaz, som russerne kontrollerer fast. Det tyder på at planen er å rykke nordover mot hovedveiene som forsyner Kramatorsk–Sloviansk-området fra vest, den siste delen av Donbas Ukraina kontrollerer. Russerne har området i sør, øst og i økende grad nord. Kuttes veiene i vest, oppstår en omringning. Lenger nord ved Lyman, der Operasjon Vivaldi mer og mer regnes som en fiasko, tar russerne tilbake mistet terreng og gjenopptar angrepet mot Lyman og videre mot Sviatohirsk. Marat Khairullin mener at russerne blir mye mer aggressive i vinter, noe luftkrigens intensitet tyder på, og flere store bevegelser kan komme de nærmeste månedene. Med slikt press og full stabilitet inne i Russland er det uforståelig hvorfor Putin skulle la Medinskij gi innrømmelser i Abu Dhabi. Han kommer trolig med krav.
Iran: Putin i sentrum av reelt diplomati
Mens Ukraina-diplomatiet i stor grad er imaginært, er diplomatiet rundt Iran reelt, og Russland spiller hovedrollen. Sergej Lavrov besøkte Teheran for to uker siden, og president Masoud Pezeshkian var i Moskva 27. oktober, samme dag som Russland holdt en stor konferanse med afrikanske ledere. Putin tok seg likevel tid, og nesten hele den sivile delen av regjeringen, med finans-, økonomi- og industriministre, deltok i møtet som varte i flere timer. Samme dag møtte Putin emiren av Qatar, trolig om naturgass. Siden har det kommet nye meldinger om handel og en jernbaneforbindelse, og Russland er Irans største matleverandør og viktigste kornkunde, trolig på kreditt. Moskva fremmer en gassrørledning til Iran. Iran har også bekreftet at det har bestilt Su-35-fly fra Russland, som forventes levert etter krigen.
Iranske medier melder at Putin snakket i 85 minutter 2. november med Irans nasjonale sikkerhetsrådgiver. Larry Johnson peker på at det er nær uhørt at den russiske presidenten snakker så lenge med en rådgiver og ikke selve landslederen, og Kreml har ikke gitt noen oppsummering, mens den iranske er intetsigende. Tre dager senere kom Mohsen Rezaei til Moskva med en melding fra Irans øverste leder, og Kreml har bare delt bilder, uten militære embetsmenn. Rezaei har også mottatt en melding fra visepresident JD Vance som søker å gjenoppta forhandlingene mellom USA og Iran for å avverge et angrep som Vance selv sier at han sterkt motsetter seg.
Det kan være ledd i en diplomatisk løsning med Russland som mellommann, men Rezaei ville neppe vært den naturlige samtalepartneren, i stedet for utenriksminister Abbas Araghchi eller parlamentsformann Ghalibaf. Tasnim melder at Rezaei selv nekter å ha kommet med forslag til forhandlinger og viser til Irans kjente krav: opphevelse av sjøblokaden, iransk kontroll over Hormuzstredet, opphevelse av sanksjoner, tilbakebetaling av iranske midler og amerikansk tilbaketrekking fra baser nær Iran. Trolig dreier møtet seg derfor mer om militære forberedelser mot et mulig amerikansk angrep, med russiske radarforbedringer, satellittdata og etterretning. Russland vil trolig kreve at Iran begrenser sin respons: Moskva har gode forbindelser til Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater og vil ikke se angrep på energianlegg eller avsaltingsanlegg i regionen. Det er en gjetning, men en informert en, og mye tyder på at Putin brukte 85 minutter på å legge dette ut for Rezaei, og at meldingen fra den øverste lederen bekreftet at Iran er enig. Skulle det komme et meglerinitiativ med Russland i hovedrollen, vil flere i USA, selv de som er imot krigen, neppe sette pris på en fred som er forhandlet fram av russerne.
