Tysklands todelte katastrofe: CDU forsvinner fra Mecklenburg-Vorpommern og kollapser i Berlin
Søndagens delstatsvalg i Mecklenburg-Vorpommern og Berlin ga to samstemte, ødeleggende resultater for forbundskansler Merz’ CDU. I Mecklenburg-Vorpommern – Angela Merkels hjemstat, tradisjonelt venstreorientert og nordtysk – fikk AfD 38,2 prosent av stemmene, en fremgang på 21,5 prosentpoeng. CDU falt til 4,9 prosent – under sperregrensen på 5 prosent, og dermed helt uten representasjon i delstatsparlamentet for første gang i forbundsrepublikkens historie i noen delstat overhodet. I Berlin tok det ytre venstre-partiet Die Linke – den historiske og organisatoriske arvtakeren etter det østtyske kommunistpartiet SED, partiet som bygde Berlinmuren i 1961 – førsteplassen med 25,7 prosent, mens CDU endte på beskjedne 18,8 prosent. AfD, som riktignok har vanskeligere kår i hovedstaden, økte samtidig sin oppslutning til 16,3 prosent.
Det påfallende er hvor ulike disse to delstatene er. Mecklenburg-Vorpommern er landlig, aldrende og tradisjonelt sosialdemokratisk – ministerpresident Manuela Schwesig, tidligere en sterk forkjemper for Nord Stream-rørledningene, kjempet hardt mot AfD med advarsler om «mørke skyer», men klarte likevel bare å redde SPD med et fall til 35,5 prosent. Berlin er tvert imot Tysklands mest venstreorienterte by, ung, kosmopolitisk, med et stort universitetsmiljø og en betydelig tyrkisk befolkning. At CDU kollapser i begge – ett sted til fordel for det ytre høyre, det andre til fordel for det ytre venstre – er ikke to isolerte hendelser, men to symptomer på samme sykdom: et etablissementsparti som har mistet all tillit.
Merz selv kalte resultatene en «katastrofe», men har samtidig insistert på at han ikke vil endre kursen «med så mye som en centimeter». Hans oppslutning ligger nå helt nede rundt 13–14 prosent, og presset for at han skal gå av øker dramatisk. Det er ikke lenger et spørsmål om hvorvidt han går av, men om når – og hvem som overtar. Trolig blir det, i likhet med da Andy Burnham overtok etter Keir Starmer i London, en mer medgjørlig versjon av samme politikk, ikke et reelt kursskifte. Men dersom en fremtidig tysk regjering en dag velger å søke en form for tilnærming til Russland, er Tyskland det eneste EU-landet med tilstrekkelig tyngde til faktisk å endre unionens samlede kurs.
Russland: Putins parti vinner overlegent – og et hærdet nytt parlament
Mens Tyskland smuldret, ble det russiske parlamentsvalget gjennomført over tre dager, med et oppmøte på 59,3 prosent. Putins Forente Russland vant 57,83 prosent av stemmene og et rekordantall på 355 av 450 seter. Kommunistpartiet og det liberaldemokratiske partiet holdt samtidig stand med stabile velgerbaser. Det liberale «Nye mennesker»-partiet, enda et forsøk fra Kreml på å skape et lojalt, suverenistisk liberalt alternativ, underpresterte klart i forhold til meningsmålingene – en påminnelse om at det finnes svært liten appetitt for noen form for liberal politikk i dagens Russland, selv en som støtter krigen.
Valget bekrefter det som lenge har vært åpenbart for alle som faktisk følger med: Russland forblir stabilt. Regionale valg rundt om i landet gjenspeiler i det store og hele resultatene fra sentrum. Russere stemte i millioner for Putins parti og for partier som støtter hans utenrikspolitikk og hans linje i krigen. Idéen om at man kan utløse en politisk krise i Russland lik den i 1917 og få regjeringen til å kollapse, er en fantasi – og dette valget bekrefter det en gang for alle.
Et påfallende trekk er at samtlige partier, særlig Forente Russland selv, aktivt har rekruttert veteraner fra den spesielle militæroperasjonen som kandidater. 49 krigsveteraner ble valgt inn i den nye Dumaen. Resultatet blir et parlament fylt med relativt unge menn med militær bakgrunn, organisasjonsevne og den autoriteten som følger av tjeneste i krig – menn som vil være mer nasjonalistiske og ubøyelige enn det russiske parlamentet historisk har vært, og langt mindre villige til å akseptere vestlige krav om konsesjoner for å avslutte krigen. Det er et Russland som går ut av dette valget rikere, tøffere, mer selvsikkert og teknologisk mer avansert enn før – og der den politiske tyngdekraften har beveget seg enda lenger bort fra enhver vestlig imøtekommelse.
Moskva-angrepet: anslagsvis over 150 millioner dollar – for begrensede resultater
Etter det massive droneangrepet mot Moskva natt til søndag, som ble diskutert i detalj i gårsdagens oppdatering, tegner det seg nå et enda klarere bilde av hvor mislykket operasjonen faktisk var. Larry Johnson, tidligere amerikansk etterretningsoffiser fra Veterans Intelligence Professionals for Sanity, befant seg selv i Moskva sentrum under angrepet – og fortalte at han ikke engang merket at det pågikk, mens han satt på hotellrommet sitt bare kilometer fra Kreml.
Det russiske forsvarsdepartementet publiserte i etterkant det som må kalles en triumferende bulletin: det store flertallet av dronene ble skutt ned lenge før de nådde Moskva, og samtlige Flamingo-kryssermissiler som ble avfyrt, ble ifølge departementet nedskutt.
Flere analytikere har nå gjort regnestykket og kommet frem til at dette ene angrepet trolig kostet Ukraina over 150 millioner dollar – sammenlignet med Ukrainas gjennomsnittlige daglige krigsutgifter på rundt 190 millioner dollar.
Skadene var likevel større enn de første rapportene tydet på. Moskva-raffineriet måtte stanse råoljebehandlingen etter at både AVT-6-enheten og EURO+-anlegget ble rammet, og reparasjonene kan ta flere uker. Et varehus ble også ødelagt, en boligblokk ble rammet, og tre mennesker ble drept i Moskva-regionen.
Men selv med det betydelige raffineritapet står kostnaden ved operasjonen i et påfallende forhold til resultatet. Å bruke anslagsvis over 150 millioner dollar på ett enkelt angrep for å slå ut deler av ett raffineri i noen uker og ramme et begrenset antall andre mål, reiser åpenbare spørsmål om hvor bærekraftig denne strategien er over tid.
Det vanlige svaret fra ukrainsk og europeisk hold er at kostnaden er irrelevant fordi det er europeerne som betaler regningen. Ursula von der Leyen kunngjorde da også, rett etter en telefonsamtale med Zelenskyj, en overføring på 3,3 milliarder euro.
Men lærdommen fra de siste politiske omveltningene i Storbritannia og fra CDUs kollaps i Tyskland samme helg burde være åpenbar: denne politikken blir stadig mer upopulær blant europeiske velgere. De forstår kanskje ikke alle nyansene, men de vet at krigen pågår, at pengene blir knappe til alt annet, og at deres egen levestandard faller. Det er en misforståelse å tro at europeiske regjeringer kan fortsette å skrive slike sjekker i det uendelige – grensene for dette begynner nå å vise seg, og vil trolig bli tydeligere de kommende månedene.
Fronten: Kharkov-kjelen i ferd med å ryddes, Biletskyjs offensiv fremstår som en kjøttkvern
I det nordøstlige Kharkov-området fortsetter Russland å fragmentere den innringede kjelen – ukrainske styrker der er nå splittet og isolert fra hverandre, og det er lite trolig at motstanden overlever uken. Russiske styrker beveger seg nå forbi selve kjelens grenser og nærmer seg den viktige landsbyen Veliky Burluk, tilsynelatende i ferd med å innlede en omringning også der.
Skulle byen falle, mister Ukraina trolig hele det østlige Kharkov-området – noe som ville plassere Russland i en sterk posisjon til å rykke sørover fra nord mot Izyum og kutte forsyningsveiene til Azov-kommandanten Andrej Biletskyjs styrker, noe som i praksis ville bety slutten på hans Lyman-offensiv.
Biletskyj publiserte for øvrig endelig, på den siste dagen av det russiske valget, nytt videomateriale fra offensiven – som ifølge nærmere gjennomgang viser ukrainske styrker som kjemper i to landsbyer russerne for lengre tid siden hevdet å ha erobret, men som ukrainerne hele tiden har bestridt at falt. At Biletskyj nå fremstiller det som en «gjenerobring», er i realiteten en innrømmelse av at landsbyene faktisk var tapt en periode.
Kampene finner sted langs Nitrius-elven – trolig det ytterste offensiven har nådd. Det er fortsatt en ukrainsk styrke vest for Lyman ved Seversky Donets-elven, og Russland har publisert droneopptak av angrep mot ukrainske tropper nettopp der.
I stedet for det blitzkrieg enkelte har hevdet, fremstår dette mer som en kjøttkvern: ukrainske styrker forlater sine befestede stillinger, lider svært tunge tap og svekker sin egen langsiktige posisjon, mens den russiske gruppe vest omorganiserer seg og forbereder et motangrep når øyeblikket er rett.
Biletskyj selv virket ifølge flere observatører nervøs og langt fra selvsikker i videoen. Det er typisk for ham å drive slike private offensiver uten hensyn til de bredere konsekvensene for resten av fronten – og gitt hans manglende formelle militærutdanning, er det sannsynlig at han selv, snarere enn å la Azov-styrken bli kritisk svekket, før eller siden avlyser operasjonen.
Lenger sør fortsetter russiske styrker å rykke frem forbi selve Dobropolye, som nå fremstår omringet, mens gruppe senter under general Ivan presser videre nordvestover til tross for fortsatt ukrainsk motstand.
Det er, som nevnt i går, ikke russisk praksis å tidsbestemme militære kunngjøringer etter politiske begivenheter – og gitt at Kreml først og fremst ønsket å projisere stabilitet og normalitet under valget, er det siste de ønsket å gjøre å minne befolkningen om at krigen fortsatt pågår, midt i en valgperiode.
Zelenskyj: «40 dager til å vinne krigen» – og et pengeløst møte i vente
Zelenskyj har hatt en telefonsamtale med Trump for å avtale et møte i New York i forbindelse med FNs generalforsamling. Zelenskyj selv beskriver samtalen som god; Axios antyder det motsatte – at Trump la et betydelig press på ham for å stanse angrepene mot russiske raffinerier, som Trump knytter til den globale dieselkrisen.
Det er lite trolig at Zelenskyj noensinne vil gå med på et slikt krav: angrepene på raffineriene er praktisk talt det eneste han kan vise til som bevis på at droneoffensiven virker, og de skjer dessuten med omfattende amerikansk etterretnings- og planleggingsstøtte.
Det virker mer sannsynlig at Trump i stedet vil legge press på europeerne for å stanse deres forsøk på å beslaglegge russiske skyggeflåtetankere – noe USA har all interesse av å unngå, gitt behovet for at russisk olje fortsatt flyter fritt i et globalt marked under press.
Zelenskyj vil trolig be om enda mer luftvern han ikke kan få, og enda mer penger han delvis vil få gjennom europeisk press, men ikke direkte fra USA.
Han har nå uttalt at han trenger «40 dager til» for å vinne krigen – uten at det er klart hva han mener å kunne oppnå i løpet av dem, all den tid hans store slag mot Moskva nettopp endte i en dyr fiasko.
Det mest sannsynlige er at disse 40 dagene vil bli brukt til å bygge opp europeisk støtte for en eller annen form for direkte vestlig intervensjon i krigen.
Fryktsomme og desperate mennesker blir hensynsløse og farlige.
Konklusjon: Ideen om en russisk krise er lagt død – for godt
Med Russlands ordnede gjennomføring av et valg midt under den største ukrainske droneoffensiven noensinne, med resultatene som bekrefter styrken i Putins posisjon, og med den mislykkede Moskva-operasjonen som beviset, later det til at hele forestillingen om en kommende politisk krise i Moskva – den eneste veien Vesten til nå har hatt mot en mulig seier i krigen – nå er endelig og konklusivt lagt til side.
Men fordi Vesten, eller i det minste europeerne, ikke er i stand til å forsone seg med muligheten for et militært nederlag, må vi nå se fremover mot ytterligere eskalering, kanskje av en ekstrem art – noe som øker farene ytterligere og potensielt plasserer verden i den farligste posisjonen hittil i denne konflikten.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.