Moskva sender sine mest erfarne forhandlere
Dagen før de trilaterale samtalene i Abu Dhabi har Russland bekreftet at viseutenriksminister Sergej Rjabkov blir en del av delegasjonen. Det er en viktig opplysning, ikke minst fordi den sier noe om hva Moskva forventer av møtet.
Utenriksminister Sergej Lavrov omtalte mandag Rjabkovs deltakelse som «helt naturlig». Han viste til Rjabkovs ansvar for forholdet til Nord-Amerika, våpenkontroll og hans lange erfaring med spørsmål knyttet til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE.
Rjabkov ledet de russiske forhandlingene med USA i desember 2021 og januar 2022, da Moskva la frem forslag til to traktater som skulle endre sikkerhetsordningen i Europa. Russland krevde blant annet begrensninger på NATOs videre utvidelse og militære tilstedeværelse nær russiske grenser. Forhandlingene førte ikke frem.
At nettopp Rjabkov nå sendes til Abu Dhabi, er derfor neppe tilfeldig. Han er den russiske diplomaten med kanskje størst erfaring fra akkurat de spørsmålene Moskva ønsker å sette på dagsordenen igjen.
Delegasjonen ledes formelt av Vladimir Medinskij, som har stått sentralt i forhandlingene med Ukraina siden 2022. I tillegg deltar viseutenriksminister Mikhail Galuzin, sjefen for den militære etterretningen Igor Kostjukov og generalstabsoffiseren Jurij Zjigarlovskij.
Det er et lag sammensatt av personer som kjenner både de diplomatiske stridsspørsmålene og den militære situasjonen. Medinskij har tidligere advart ukrainerne mot å tro at Russland kan ventes ut. Rjabkov kjenner sikkerhetsforhandlingene med Washington, mens de militære representantene kan legge frem Russlands vurdering av styrkeforholdet ved fronten.
Sammensetningen kan dermed like gjerne tolkes som et signal om at Moskva har til hensikt å holde fast ved kravene sine, som et tegn på økt vilje til kompromiss.
Det handler om mer enn Ukraina
Lavrov gjorde mandag klart at sikkerhetsspørsmål står øverst på agendaen. Han ønsket velkommen USAs utenriksminister Marco Rubios uttalelser om at samtalene skal behandle sikkerhetsgarantier for både Russland, Ukraina og regionen som helhet.
For Moskva betyr dette noe mer enn en avtale om våpenhvile eller plasseringen av en fremtidig frontlinje.
Russland har siden før krigen krevd en ordning som etter landets syn skal hindre at Ukraina blir en militær plattform for NATO. Kravene om ukrainsk nøytralitet, begrensninger på utenlandske militære installasjoner og endringer i Europas sikkerhetsarkitektur har vært gjennomgående.
De territorielle kravene står samtidig fast. Moskva insisterer på kontroll over hele Donbas og de øvrige regionene Russland har erklært som sine. Det finnes også ubekreftede opplysninger om at Russland ikke lenger ønsker å trekke seg tilbake fra deler av Kharkiv-, Sumy- og Dnipropetrovsk-regionene som tidligere har vært diskutert.
Dersom disse opplysningene stemmer, har den russiske posisjonen blitt hardere.
Det gir en annen forståelse av hvorfor Moskva sender en så erfaren delegasjon. Formålet kan være å gjøre amerikanerne og ukrainerne oppmerksomme på at Russland ikke ser den militære utviklingen som en grunn til å redusere kravene. Tvert imot kan Moskva mene at tiden arbeider i landets favør.
Europa vil delta – Russland sier nei
Samtidig forsøker europeiske regjeringer å sikre seg en plass i forhandlingene.
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har bekreftet at europeiske representanter kommer til Abu Dhabi. Frankrike, Tyskland og Storbritannia sender også representanter, og både NATO og europeiske institusjoner er involvert i konsultasjonene.
Men det er forskjell på å være i Abu Dhabi og å sitte ved forhandlingsbordet.
Kremls talsmann Dmitrij Peskov understreket mandag at selve samtalene skal være trilaterale, mellom Russland, Ukraina og USA. De europeiske landene er ikke invitert inn i dette formatet.
Den mest sannsynlige løsningen er dermed at europeiske representanter holder separate møter med amerikanske og ukrainske forhandlere, slik at de kan påvirke prosessen uten å delta direkte i samtalene med Russland.
For Moskva er dette et prinsipielt spørsmål. Russland ønsker å diskutere Europas sikkerhetsordning først og fremst med Washington, som etter russisk oppfatning er den avgjørende makten bak NATOs militære struktur.
Europeiske regjeringer mener på sin side at ingen avtale om kontinentets sikkerhet kan inngås uten dem.
Denne motsetningen kan bli et problem allerede før samtalene begynner. Dersom europeiske representanter likevel skulle få en direkte rolle i forhandlingsrommet, er det nærliggende å anta at Moskva vil protestere. Hvor langt protestene vil gå, er foreløpig ukjent.
Militærøvelse i Polen skaper ytterligere spenning
Samtidig har koalisjonen av villige startet en militærøvelse i Polen. Omkring 2 800 soldater fra elleve land skal øve på en fremtidig utplassering av vestlige styrker i Ukraina etter at krigens aktive fase er avsluttet.
Russland har reagert kraftig på planene og gjentatt at britiske og franske styrker på ukrainsk territorium vil bli betraktet som militære mål.
Øvelsen var planlagt lenge før den nye forhandlingsrunden ble annonsert, men tidspunktet bidrar likevel til å forsterke spenningen.
Det er også et spørsmål hvor stor militær betydning en slik styrke vil ha. Noen tusen soldater, uten et omfattende apparat av luftvern, logistikk og forsterkninger, kan vanskelig endre styrkeforholdet mot de russiske styrkene i Ukraina.
Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius har dessuten gjort klart at landet ikke kan levere flere Patriot-systemer til Ukraina for øyeblikket.
Europeiske land ønsker å vise militær handlekraft, men samtidig blir begrensningene i deres egen kapasitet stadig tydeligere.
Russland fortsetter angrepene mot kraftnettet
Mens diplomatene forbereder seg, fortsetter den russiske luftkampanjen mot Ukraina.
Natt til mandag rapporterte det ukrainske luftforsvaret om 317 russiske droner, blant dem 105 jetdrevne droner og Banderol-systemer. Russland meldte på sin side om angrep mot understasjoner og andre energianlegg i Kyiv-, Dnipropetrovsk-, Tsjerkasy- og Vinnytsia-regionene.
Angrepene kommer nå med en frekvens som skiller seg fra den første store kampanjen mot Ukrainas energisystem høsten 2022.
Den gangen gjennomførte Russland større missilangrep med lengre mellomrom. Nå rammes energianlegg og tilhørende infrastruktur nærmest daglig, både om natten og i dagslys.
De russiske angrepene retter seg i økende grad mot understasjonene som fordeler strøm mellom kraftverkene, industrien, jernbanen og byene. Mange av disse anleggene er mindre beskyttet enn de største kraftverkene, og skadene kan være vanskelige å reparere når nye angrep kommer før arbeidet er ferdig.
Konsekvensene merkes allerede. I Kyiv, Kharkiv, Dnipro og flere andre byer rapporteres det om omfattende strømbrudd, mens deler av vannforsyningen og kollektivtrafikken også blir påvirket.
Situasjonen i mindre byer og landsbyer er dårligere dokumentert. Det er mulig at myndighetene forsøker å prioritere den gjenværende strømforsyningen til de store byene og de viktigste samfunnsfunksjonene, men omfanget av dette er uklart.
Det som fremstår tydelig, er at Russland ikke lenger bare forsøker å påføre energisystemet enkeltstående skader. Angrepene kommer så tett at gjenopprettingen i seg selv blir en stadig vanskeligere oppgave.
Ukraina fortsetter samtidig sine egne langtrekkende droneangrep. Mandag ble KINEF-raffineriet ved Kirisji sørøst for Sankt Petersburg angrepet, og det ble meldt om brann ved anlegget.
Begge sider angriper dermed hverandres økonomiske og militært relevante infrastruktur, men den russiske kampanjen mot Ukrainas strømforsyning har fått en særlig fremtredende rolle foran vinteren.
Dnipro-broene: fra skade til mulig ødeleggelse
Et annet sentralt element er broene over Dnipro.
Natt til lørdag ble Nordbroen i Kyiv rammet av russiske ballistiske missiler. Ifølge Zelenskyj traff fire av seks ballistiske missiler som var rettet mot Nordbroen.
Broen ble stengt etter angrepet, men trafikken ble delvis gjenopptatt søndag, med begrensninger på hvilke kjøretøy som kan passere. Sørbroen ble rammet tidligere, og det foreligger fortsatt motstridende opplysninger om hvor omfattende skadene der er.
Disse broene er viktige for tungtrafikken mellom Kyivs to sider og for transport videre østover. Det finnes andre kryssinger, men tap av kapasitet på de største forbindelsene kan få betydelige konsekvenser.
Det avgjørende spørsmålet er om Russland nå forsøker å ødelegge broene fullstendig, fremfor bare å gjøre dem midlertidig ubrukelige.
Enkelte militære kommentatorer har pekt på at de store hullene i Nordbroens kjørebane kan tyde på forsøk på å ramme konstruksjonselementer som bærer broen. Det er ikke teknisk bekreftet, og det er heller ikke dokumentert at Russland har besluttet å ødelegge samtlige Dnipro-broer.
Men dersom denne tolkningen er riktig, vil konsekvensene kunne bli langt mer alvorlige enn dagens trafikkstans. Gjentatte treff på de bærende delene av en bro kan til slutt føre til skader som ikke lar seg reparere mens krigen pågår.
For de ukrainske styrkene øst for Dnipro vil en slik utvikling gjøre forsyningene vanskeligere og øke avhengigheten av alternative transportruter.
Det er derfor brokampanjen kan få større militær betydning enn enkeltangrepene mot andre deler av infrastrukturen.
Rassvet: Russlands svar på Starlink
Presisjonen i angrepene mot Nordbroen har samtidig reist spørsmål om hvilke navigasjons- og kommunikasjonssystemer Russland bruker.
Iskander-missiler benytter blant annet det russiske satellittnavigasjonssystemet Glonass. Det har også vært spekulert i om enkelte missiler bruker optiske systemer som sammenligner terrenget med lagrede bilder av målet.
En annen mulighet som diskuteres, er om det nye russiske satellittsystemet Rassvet allerede bidrar til den militære kommunikasjonen.
Russland arbeider med å bygge ut Rassvet som et satellittsystem for både sivile og militære formål. Ukrainas militære etterretning har tidligere opplyst at systemet brukes til russisk militær kommunikasjon, men at dekningen ennå ikke er sammenhengende.
Det er kommet meldinger om en ny russisk oppskyting fra Plesetsk-kosmodromen, og enkelte antar at flere Rassvet-satellitter kan ha vært om bord. Russland har ikke offentlig bekreftet dette.
Russlands sikkerhetsråd har samtidig oppfordret til raskere utbygging av satellittsystemet.
Dersom systemet får kontinuerlig dekning over Ukraina, kan det gi russiske styrker større muligheter til å styre droner over lange avstander uten å være avhengige av bakkebaserte forbindelser. Det ville også øke rekkevidden til operasjoner mot mål langt inne på ukrainsk territorium.
Det finnes imidlertid ingen bekreftelse på at Rassvet hadde noen rolle i angrepet på Nordbroen.
Fronten: det russiske presset fortsetter
På bakken kommer det fortsatt meldinger om russiske fremstøt i Zaporizjzja-regionen.
Det russiske forsvarsdepartementet hevder at styrkegruppe Vostok har tatt Vasylivka, en liten landsby nordvest for Omelnyk. Dersom meldingen stemmer, betyr det at de russiske styrkene fortsetter vestover i området nord for Orikhiv.
Landsbyen er liten, men beliggenheten er viktig. Et videre russisk fremstøt mot vest kan legge ytterligere press på de ukrainske forsyningslinjene til Orikhiv og samtidig bringe russiske styrker nærmere Zaporizjzja by.
Russiske kilder hevder at garnisonen i Orikhiv er i ferd med å bli omringet, og at rapportene om en større ukrainsk motoffensiv i området er overdrevne. Disse påstandene er ikke uavhengig bekreftet.
Det meldes også om fortsatt kamp ved Dobropillia og Bilozerske, samt russiske motangrep i Lyman-området etter den ukrainske Vivaldi-operasjonen.
Også her er opplysningene motstridende. Russiske militærkilder beskriver en situasjon der ukrainske forsøk på å gjenvinne terreng i stor grad er blitt stanset, mens ukrainske kilder melder om lokale motangrep.
Det er derfor vanskelig å fastslå hvor raskt frontlinjen faktisk flytter seg. Men de russiske operasjonene mot Orikhiv, forsyningsveiene til Sloviansk og områdene rundt Dobropillia fortsetter, parallelt med luftkampanjen mot infrastrukturen lenger vest.
Ukrainas problemer strekker seg utover slagmarken
Den militære utviklingen kommer på toppen av en stadig mer krevende økonomisk og demografisk situasjon.
Millioner av ukrainere har forlatt landet siden 2022. Tapene ved fronten, mobiliseringen og utvandringen har samtidig redusert den yrkesaktive befolkningen. Krigen gjør det vanskeligere å opprettholde industri, energiforsyning og arbeidsplasser, mens staten fortsatt er avhengig av omfattende utenlandsk finansiering.
Det er i denne situasjonen Kyiv håper på økt amerikansk støtte etter demokratenes valgseier.
Men selv dersom Kongressen vedtar en ny hjelpepakke, vil pengene ikke automatisk kunne omsettes i våpen og luftvernmissiler. Produksjonskapasiteten, særlig for Patriot-interceptorer, er en begrensning som ikke kan fjernes med et budsjettvedtak alene.
Dette er en viktig forskjell fra krigens tidligere faser. Vestlige regjeringer kan fortsatt bevilge penger, men evnen til å levere det Ukraina trenger, i den mengden og det tempoet som kreves, er et eget spørsmål.
For Russland kan denne utviklingen være en grunn til å holde fast ved kravene fremfor å redusere dem.
Abu Dhabi: forhandlinger under militært press
Det er derfor vanskelig å betrakte samtalene som et isolert diplomatisk initiativ.
Russland møter med en delegasjon som kjenner alle de sentrale stridsspørsmålene og med en uttalt ambisjon om å diskutere Europas fremtidige sikkerhetsordning. Ukraina ønsker sikkerhetsgarantier uten å akseptere de russiske territorielle kravene, mens europeiske regjeringer avviser at kontinentets sikkerhet skal avgjøres mellom Moskva og Washington alene.
USA forsøker å holde prosessen samlet, men det er fortsatt uklart om partene i det hele tatt legger det samme i uttrykket «sikkerhetsgarantier».
Samtidig fortsetter Russland angrepene mot infrastrukturen som holder Ukrainas økonomi, byer og militære forsyninger i gang. Dersom de store Dnipro-broene etter hvert skulle bli satt permanent ut av drift, kan det ytterligere endre den militære situasjonen.
Det mest sannsynlige utfallet av Abu Dhabi er derfor ikke en fredsavtale, men enten enighet om flere møter eller en ny fastlåst situasjon.
Fra Moskvas perspektiv kan et sammenbrudd i samtalene brukes som begrunnelse for å fortsette krigen til de russiske sikkerhetskravene er oppfylt gjennom militære resultater.
Det er ikke bekreftet at Russland har besluttet en ytterligere opptrapping dersom forhandlingene mislykkes. Men kombinasjonen av en hardere diplomatisk linje, angrep mot energisystemet og den økende oppmerksomheten mot broene over Dnipro gir liten grunn til å vente en reduksjon i det militære presset med det første.
