Forhandlingene i Abu Dhabi har brakt Russland, Ukraina og USA tilbake til samme bord, men samtidig avdekket en uenighet som strekker seg langt utover spørsmålet om territorier og våpenhvile. Russland vil diskutere selve grunnlaget for en fremtidig sikkerhetsordning for hele Eurasia, der Europa bare utgjør den vestlige delen. Dermed risikerer prosessen som Washington håper skal avslutte Ukraina-krigen, å utvikle seg til forhandlinger om sikkerhetsarkitekturen for hele det eurasiske kontinentet.
Etter to dagers møter var det eneste konkrete resultatet en prinsipiell avtale om en omfattende fangeutveksling. Antallet fanger og tidspunktet for utvekslingen var ennå ikke fastsatt. Russlands forhandlingsleder Vladimir Medinskij opplyste at partene hadde oppnådd forståelse på enkelte områder, men at betydelige uenigheter gjensto.
Det mest interessante var imidlertid hva Medinskij beskrev som forhandlingenes sentrale tema: en ny sikkerhetsordning for Europa, som ifølge Lavrov inngår i en langt større sikkerhetsarkitektur for hele Eurasia.
Fra våpenhvile til sikkerhetsarkitektur
USA har lenge forsøkt å få Russland til å godta en stans i kamphandlingene. For Donald Trump er en rask avtale både et utenrikspolitisk mål og en mulighet til å demonstrere at hans administrasjon kan avslutte en krig forgjengeren ikke klarte å stanse.
Moskva har andre prioriteringer.
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov gjorde dette tydelig i sine uttalelser før og under forhandlingsrunden. Han avviste tanken om at en våpenhvile først skal etableres, og at spørsmålene om den fremtidige sikkerhetsordningen kan diskuteres etterpå.
Lavrovs begrunnelse er at en våpenhvile uten politiske og militære garantier vil gi Ukraina anledning til å gjenoppbygge sine væpnede styrker. Han hevder også at europeiske land ønsker å benytte en slik pause til å utplassere militære stabiliseringsstyrker i ukrainskkontrollerte områder.
Det Russland etterspør, er derfor ikke bare en avtale om hvor frontlinjen skal gå, men en ordning som definerer hvilke sikkerhetsgarantier Russland og Ukraina skal ha, og hvordan forholdet mellom Russland og den vestlige militæralliansen skal reguleres.
Dette er et spørsmål Moskva har forsøkt å få på dagsordenen i flere tiår. Før invasjonen i februar 2022 la Russland frem forslag til sikkerhetsavtaler med USA og NATO, blant annet med krav om begrensninger på alliansens videre utvidelse og militære tilstedeværelse i Øst-Europa.
At dette nå er blitt en sentral del av forhandlingene, og at Russland samtidig utvider perspektivet til hele det eurasiske kontinentet, er derfor en betydelig diplomatisk utvikling. Det er heller ikke utelukkende et russisk initiativ. Amerikanske tjenestemenn har bekreftet at Washington ser en bredere europeisk sikkerhetsavtale som en mulig del av løsningen, og Jared Kushner har foreslått en ordning som trekker på erfaringene fra det tidligere NATO–Russland-rådet.
Forskjellen ligger i hva en slik ordning skal innebære, og når den må være på plass.
Dersom Russland fastholder at en omfattende sikkerhetsavtale må komme før våpenhvilen, blir tidsrammen en helt annen enn den Trump-administrasjonen har arbeidet etter. En sikkerhetsordning som omfatter hele Eurasia, med Europa, Russland, Sentral-Asia og potensielt stormakter som Kina og India, også muligens Iran vil kreve langvarige forhandlinger og sannsynligvis politisk godkjenning i flere land. Det kan dreie seg om år snarere enn måneder.
Og mens diplomatene forhandler, fortsetter krigen.
Kushner og Witkoff reiser til Moskva
Kort tid etter møtene i Abu Dhabi ble det bekreftet at Jared Kushner og Steve Witkoff skulle reise til Moskva 12. november for samtaler med Vladimir Putin. Deretter er planen å møte Volodymyr Zelenskyj i Dublin.
Reisen illustrerer hvor mye som fortsatt står uavklart. Kushner beskrev møtene i Abu Dhabi som vanskelige, men produktive, og viste til muligheter for videre fremgang.
En mulig hensikt med Moskva-besøket er å undersøke om Russland kan godta en mer trinnvis prosess, der arbeidet med europeisk sikkerhet fortsetter parallelt med tiltak som kan stanse krigen tidligere.
Men en slik løsning krever at Moskva aksepterer nettopp det Lavrov har advart mot: å avstå fra militært press før de langsiktige sikkerhetsspørsmålene er avklart.
Det finnes også en annen mulighet. Washington kan forsøke å trekke europeerne direkte inn i neste forhandlingsrunde. Dersom Europas sikkerhetsarkitektur skal reforhandles, er det vanskelig å forestille seg en endelig avtale uten europeisk deltakelse.
Dermed oppstår et nytt problem.
Europa er til stede, men ikke ved bordet
Representanter fra europeiske land reiste til Abu Dhabi og gjennomførte konsultasjoner med amerikanerne og ukrainerne. De deltok imidlertid ikke i de trilaterale møtene med Russland.
Lavrov kommenterte dette med bemerkelsesverdig liten diplomatisk tilbakeholdenhet: Europeerne kunne bli sittende på hotellet.
Medinskij fulgte opp etter møtene. Han sa at Russland ikke hadde mottatt konkrete europeiske fredsforslag, og stilte spørsmål ved hva partene i så fall skulle diskutere. Han utelukket ikke europeisk deltakelse, men gjorde det klart at Moskva forventer konkrete forslag før det blir aktuelt.
Europas problem er ikke bare at Russland motsetter seg en større europeisk rolle. De europeiske regjeringene har heller ikke presentert en samlet modell for hvordan et nytt sikkerhetssystem som også omfatter Russland, skulle fungere.
Flere europeiske land fastholder at våpenhvile må komme først, etterfulgt av sikkerhetsgarantier for Ukraina. Først deretter ønsker de å diskutere en bredere ordning.
Russlands rekkefølge er den motsatte.
Dette er ikke en uenighet om forhandlingsprosedyrer. Det dreier seg om hvilken part som skal beholde sine viktigste pressmidler mens den politiske løsningen utformes. En våpenhvile vil fryse den militære situasjonen. Fortsatte kamphandlinger gir Russland mulighet til å forsøke å forbedre sin posisjon før en avtale.
For Washington betyr dette at en utvidelse av forhandlingsformatet ikke nødvendigvis bringer løsningen nærmere. Flere deltakere innebærer også flere interesser som må forenes.
Og for Russland kan tid være et forhandlingskort snarere enn et problem.
Tysklands press møter motstand i EU
Samtidig som amerikanerne forsøker å holde forhandlingene i gang, har Tysklands forbundskansler Friedrich Merz åpnet en ny konflikt innenfor EU.
Merz har koblet forhandlingene om EUs neste langtidsbudsjett til finansieringen av Ukraina. Budskapet er at land som nyter godt av europeisk solidaritet gjennom EUs støtteordninger, også må bidra til Ukrainas finansiering.
Forslaget har møtt motstand fra Slovakia, Tsjekkia, Ungarn og Bulgaria. Slovakias statsminister Robert Fico har beskrevet koblingen som utpressing, mens Tsjekkia har understreket at landene har likeverdig innflytelse over budsjettbeslutningene.
Også Ungarns statsminister Péter Magyar har motsatt seg å knytte EUs langtidsbudsjett til nye låneopptak for Ukraina.
Konflikten viser begrensningene ved Europas fortsatte støttepolitikk. Tyskland ønsker å sikre finansiering for Ukraina, men forsøket på å gjøre dette til en betingelse for hele EUs budsjett skaper motstand også blant regjeringer som ikke ønsker å bryte med unionens øvrige politikk.
Merz kan dermed ende med å svekke samholdet han forsøker å bruke som pressmiddel.
Russiske angrep fortsetter mens forhandlingene pågår
Den diplomatiske utviklingen skjer samtidig med en forverring av Ukrainas energisituasjon.
Natt til 11. november ble flere områder rammet av nye russiske angrep mot strømforsyningen. Ukrainas statsminister opplyste at seks store transformatorstasjoner i fire regioner var blitt angrepet. I industribyen Kryvyj Rih førte angrepene til strømbrudd og problemer med vann- og varmeforsyningen.
Dette har betydning langt utover de umiddelbare skadene. Når strømnettet rammes, påvirkes også vannpumper, fjernvarme, transport og industri. Gjentatte angrep kan gjøre reparasjonsarbeidet stadig vanskeligere, særlig når vinterens energibehov øker.
Ukrainske angrep mot russiske raffinerier og oljeanlegg fortsetter også. Men konsekvensene for de to landenes sivile infrastruktur er foreløpig svært forskjellige.
På bakken melder det russiske forsvarsdepartementet om nye fremrykninger i Sumy-, Donetsk- og Zaporizjzja-regionene. Særlig utviklingen i Zaporizjzja kan få betydning dersom russiske styrker klarer å presse videre vestover og true ukrainske forsyningslinjer nord for Orikhiv. Påstandene om kontroll over de enkelte landsbyene er imidlertid ikke alle uavhengig bekreftet.
Det samlede bildet forklarer også den grunnleggende forskjellen mellom partenes forhandlingsposisjoner.
Trump ønsker resultater raskt. Russland ser ut til å være forberedt på en langvarig prosess, samtidig som den militære kampanjen fortsetter.
Dersom Moskva vurderer at tiden og utviklingen på slagmarken arbeider i russisk favør, blir det vanskeligere for Washington å fremtvinge en hurtig avtale. Besøket til Putin kan avklare hvor langt amerikanerne faktisk er villige til å gå i diskusjonen om Europas sikkerhetsordning.
Spørsmålet etter Abu Dhabi er derfor ikke bare om partene kan bli enige om en våpenhvile. Det er om en avslutning på Ukraina-krigen nå forutsetter en langt mer omfattende avtale om sikkerhetsarkitekturen for hele Eurasia – en avtale det ennå ikke finnes noe felles grunnlag for.
