Midtveisvalget: en dom over Trumps løfter
Dagen etter det amerikanske midtveisvalget er resultatet i all hovedsak det meningsmåleren Rich Baris varslet for en måned siden: Republikanerne gikk på et krakk, og Det hvite hus var i fornektelse. Demokratene har vunnet kontrollen over både Representantenes hus og Senatet, blant annet i Texas, der James Talarico er meldt som vinner mot Ken Paxton. Forklaringen er enkel. Donald Trump ble valgt i 2016 og 2024 på tre løfter: tømme sumpen, avslutte de evige krigene og sette Amerikas økonomi og folk først.
Ingen er innfridd.
Filene i den kjente finanssaken er bare delvis frigitt, korrupsjonen ser ut til å ha kommet nærmere Det hvite hus, og presidenten har lyttet mer til givere enn til velgere. Den evige krigen i Persiabukta går ingen vei, og krigen i Ukraina er ikke avsluttet. Økonomien kommer sist så lenge utenrikspolitikk og krig har førsteprioritet, og resultatet er høyere energipriser og inflasjon, forsterket av aksjeboomen og presidentens nærhet til en liten gruppe svært rike som vil bygge datasentre. Motstand mot store datasentre var blant temaene i valgkampen i Texas.
For utenrikspolitikken betyr valget trolig lite. Den nye Kongressen vil sannsynligvis vedta mer støtte til Ukraina, men Zelenskyj har aldri hatt problemer med å finne penger, og pengene endrer ikke situasjonen på bakken. USA har trolig for lengst gjort sitt verste, og ett krigsparti byttes ut med et annet: de fleste Republikanere har vært fiendtlige til Russland, og mange Demokrater vil trolig stilltiende stille seg bak krigslinjen i Midtøsten. Innenrikspolitisk er det mer sannsynlig at Trumps kaotiske tollpolitikk faller fra hverandre, at kampene om innvandring tiltar, og at stemningen snur mot Demokratene før lenge.
Luftkrigen mot strøm, jernbane og vann
Russiske missil- og droneangrep intensiveres. I natt kom nye massive droneangrep, og målet er tydelig energisystemet. Det russiske forsvarsdepartementet har tidligere sagt at det hadde fått ordre om en stor offensiv mot energisystemet. I natt ble minst to energianlegg rammet, ett i Kiev-regionen og ett i Zjitomir-regionen. Alarmerte uttalelser fra Ukraina beskriver situasjonen som desperat: ukrainske atomkraftverk må kutte produksjonen fordi skadede understasjoner og strømnett ikke lenger kan distribuere all kraften, og det termiske kraftverket i Dnepr skal ha fått svært store skader. Det store angrepet som ifølge russiske kommentatorer kan rettes mot understasjonen vest for Kiev, har ennå ikke kommet.
Russland fortsetter å angripe lokomotiver og jernbaneinfrastruktur, og slike angrep er blitt hyppigere. Ukrainske strømleverandører sier de ikke lenger kan garantere stabil forsyning, og byene har halvpermanente strømbrudd, med Kiev i mørke. Uten strøm stopper jernbanen, siden de fleste lokomotivene er elektriske. Bekymringen vokser også for vannforsyningen: vannrenseanlegg er vanskelige å angripe direkte, men uten strøm slutter de å virke, og effekten blir den samme. Det er verdt å spørre hva som må skje før massevakuering av byene begynner. Ifølge ukrainske kilder rundt Kyivs ordfører Klitsjko planlegger Russland å kutte hele strømforsyningen før vinteren, noe som trolig ligger innenfor russisk kapasitet.
Trolig kommer det i løpet av uken et nytt angrep på broene over Dnipro. Zatoka-broen, som knytter Odessa til Romania og EU, ble hardt rammet for noen dager siden, og den sørlige broen i Kiev er trolig fortsatt ute av drift. Rammes broene i skala med Zatoka, blir den ukrainske hæren på østbredden, som kjemper i Kharkiv, Donbas og Zaporizjzja, avskåret og strandet. Zelenskij og Erdoğan ble enige om å arbeide for en ordning som kan åpne Svartehavet for kornskip fra Odessa, men det ville også åpne for våpentransport til Ukraina. Russland har ignorert kravet, blokaden fortsetter, og skip som Russland hevder har vært involvert i militære forsyninger til Ukraina, er blitt angrepet med sjødroner, også utenfor Romania og Bulgaria. Trump hevdet samtidig at USA ikke lenger mangler Patriot-interceptorer. Gapet kan ikke lukkes på mange år.
Zelenskyj borte fra Kyiv og uten rom for kompromiss
Zelenskij har tilbrakt store deler av den siste tiden på reiser utenfor Kiev: Tyrkia, Tyskland, Nederland, tidligere Norge, der han møtte Støre og Stubb, og to besøk i Storbritannia, det siste i forbindelse med en britisk støttepakke på over ti milliarder pund. Han sier lite om angrepene, men klager på manglende Patriot-missiler. Før møtet i Abu Dhabi om en uke gjentar han at Ukraina må inn i NATO og EU, ha en hær på 800 000 og velge egne våpen. Han godtar motvillig en frysing langs dagens linjer, men utelukker tilbaketrekking fra Donbas. Det er den samme sangen siden Istanbul-forhandlingene kollapset i april 2022. Nå som Trump er svekket, ventes han å bli enda mer uforsonlig. EU-kommisjonen utarbeider samtidig en ny, forsiktig og tidsløs ordning for Ukrainas EU-medlemskap, og løftene om vilkår blir trolig gitt og brutt, slik løftene til IMF og Verdensbanken er. Møtene i EU og NATO gir ham dessuten en perfekt unnskyldning for å holde seg unna Ukraina.
Interneringssenteret og maktkampen i Kyiv
Saken om interneringssenteret i Petropavlivska Borsjtsjahivka utenfor Kiev, brukt av en Azov-enhet i Nasjonalgarden, og Kyrylo Budanovs vanskelige møte med folkemengden, har fått begrenset omtale i vestlige medier og europeiske regjeringer. Unntaket er en nøye formulert artikkel i The Times som fremstiller den som en ren mobiliseringssak. Trolig kom et tips til de lokale fra noen i den ukrainske maktstrukturen. Noen peker på Klitsjko, som nå er i opposisjon til Zelenskyj, men det er ikke kjent. Innen timer kom rapporter om raid i Kiev av NABU og SAPO, de to antikorrupsjonsorganene som har vært en torn i siden for Zelenskyj siden sommeren, blant annet ved SBU-relaterte mål. SBU driver sabotasje i Russland, har deltatt i attentater og gjør mye internt som går langt utover vanlig politiarbeid. SBU-sjefen har et svært mørkt rykte i Ukraina, og etterforskere skal ha havnet i konfrontasjoner med SBU-ansatte. Institusjonene er sentrale for å opprettholde Zelenskyjs regime.
Offisielle talspersoner sier at alt er iscenesatt av Russland, men ingen bevis er lagt fram. Å holde folk uten rettssak fordi de unndrar seg mobilisering eller har desertert, er galt i seg selv. Og hvis det ikke er noe å se, og det finnes flere slike steder, slik Budanov selv har omtalt, hvorfor har de vært hemmelige til nå? Hvis det stemmer, må mye granskes, og de ansvarlige må stilles til ansvar. At saken kommer opp nå, tyder på tap av troverdighet og autoritet i Zelenskyjs fravær. Slike avsløringer kommer ofte mot slutten av et politisk system.
Fronten: «stillstand» og fallet av festningsbyene
Zelenskyj har hånet russerne og sagt at de ikke har rykket fram. I to år har vestlige medier og regjeringer vekslet mellom to fortellinger: Ukraina på offensiven, som i vår og sommer, eller, når den ikke lenger kan holdes ved like med Kiev i mørke, jernbanen i krise, havnene stengt og budsjettet tomt, at krigen står stille og litt mer hjelp rekker. Begge er absurde. Vestlige medier rapporterte detaljert om frontlinjene i 2022 og 2023, men det opphørte stort sett med fallet av Avdijivka i februar 2024, da Macron først lanserte tanken om vestlige tropper. I vakuumet bygges fortellinger om at Kostjantynivka fortsatt er ukrainsk eller at Dobropillia ikke har falt. Kostjantynivka falt i juli, Dobropillia i oktober, Bilozerske stormes, Orekhov kjempes hardt om, og ukrainerne erkjenner selv russiske tropper i de sørlige utkantene av Zaporozje. Nye videoer skal vise russiske tropper nordvest for Kupjansk, noe som tyder på dype russiske inntrengninger rundt byen.
Russiske kilder hevder at russiske tropper er til stede i Druzjkovka og at Aleksejevo-Druzjkovka, rett sør for byen, er erobret, slik general Gerasimov sa for ti dager siden. Russiske kilder hevder at Gruppe Sør forbereder en operasjon mot Druzjkovka. Faller den, er det den siste store byen i Slavjansk-Kramatorsk-området. Ved Liman er russerne på offensiven etter at Operasjon Vivaldi tok slutt. Gruppe Nord presser i retning Velikij Burluk, mens Gruppe Vest opererer vest for Kupjansk; russiske angrep rammer samtidig Izjum-området. Hvis Russland senere lykkes med å omringe Izjum-området, kan det skape en stor innringning rundt Slavjansk og Kramatorsk, kanskje i vinter eller til våren. Det ville i så fall endre grunnlaget for Vestens diplomatiske strategi: det er mindre å handle med, og Russland kan heve kravene. Det er også rapporter om planer om å ta hele østbredden av Dnepr.
Rettssak mot Zelenskyj og Europas «sikkerhetsstyrke»
TASS melder at Russland samler bevis til en framtidig tribunal, trolig i Donbas, mot ukrainske ledere, blant dem Zelenskyj selv. Konstantin Kosatsjov sier at Russland har begynt å samle informasjon om alle forbrytelser fra Zelenskyj-administrasjonen. Det er upraktisk å gå videre før de ansvarlige er pågrepet. Sammen med angrepene på jernbane, broer, kommunikasjon og energi later Russland til å isolere Kyiv og kutte flukt-rutene mot vest, der mange av dem som kan bli stilt for retten, oppholder seg. Det kaster nytt lys på Zelenskyjs motvilje mot å være i Kyiv og hans avvisning av å dra til Moskva.
Vestlige regjeringer har trolig ingen anelse. Storbritannia og Frankrike leder en øvelse i Polen med rundt 2 800 soldater fra 11 land som skal sendes til Ukraina etter en våpenhvile, nå under statsminister Andy Burnham, og en britisk artikkel sier at soldatene har fått beskjed om at de kan skyte tilbake. Med hva? Britiske og franske styrker har ikke direkte analoger til flere av de russiske systemene som nå brukes i stort omfang i Ukraina. Det minner om Bismarcks svar da han ble spurt om britisk landgang i Pommern: han ville sende lokalpolitiet for å arrestere dem. Russerne vet at slagne britiske og franske tropper vil be USA om hjelp, og med Demokratene i kontroll over Kongressen og en CIA-sjef som er ivrig på krigen, kan amerikanerne bli dratt inn.
Artikkelen i The Atlantic viser hvor mye CIA driver dronekampanjen mot Russland, med John Ratcliffe i en sentral rolle, og Kautilya The Contemplator peker på at CIAs vilje til å fortsette uansett hvem som styrer Det hvite hus, setter spørsmålstegn ved amerikansk demokrati. At Ratcliffe kunne fortelle Putin i Moskva i september at hærene står i stillstand, og at Putin ville tro det, er en bisarr fantasi. Snakket om små framskritt og stillstand misforstår utmattelseskrig, som slår ned fienden over hele Ukraina, helt i tråd med russisk doktrine. Territorium måles dessuten ikke bare i størrelse: tapet av Kiev ville vært katastrofalt, tapet av Donbas nesten like stort, og det samme gjelder Zaporozje by på østbredden. Hva det gjør med vestlig diplomati om Russland tar hele venstrebredden av Dnepr, er det neste store spørsmålet.
