John Mearsheimer har rett: Ukraina er landlåst
Den anerkjente amerikanske statsviteren professor John Mearsheimer uttalte denne uken at Ukraina i praksis har blitt et landlåst land. Det er en konstatering, ikke en prognose – og den er nøyaktig. Russland melder å ha angrepet eller ødelagt rundt 80 fartøyer nær Ukrainas Svartehavshavner i juli alene – et høyere antall enn det Iran har klart mot skipsfarten i Hormuzstredet under den pågående konfrontasjonen der. Sjøveien er stengt. Det gjenstår bare to måter å flytte gods inn og ut av Ukraina på: jernbanen vestover mot Romania, og veien over Zatoka-broen nær Odessa. Begge er nå under vedvarende russisk angrep.
Zatoka-broen: Første strukturelle ødeleggelse i krigens historie
Russiske styrker gjennomførte natt til 1.–2. august et kombinert angrep mot Zatoka-broen – den strategisk viktige broen over Dnestr-estuaret som forbinder Odessa-regionen med Romania og NATOs transportnettverk. Som resultat av angrepet kollapset ett spenn i den nordlige delen av broen – den første kritiske strukturelle skaden broen har lidd etter minst tolv russiske angrep siden 2022. Et elektrisk transformatoranlegg nær broen ble også truffet, noe som utløste strømbrudd i omkringliggende bebyggelse. Broen er for øyeblikket ute av drift og under nødutbedring.
Broen har tidligere blitt angrepet med Iskander-missiler, Kh-59MK2-missiler, UMPK-bomber, Geran-droner og ubemannede overflatefartøyer. Ingen av de tidligere angrepene klarte å påføre permanent strukturskade. Det nåværende angrepet er utført primært med Geran-droner, og har for første gang ført til at et spenn kollapser. Broen frakter jernbanefrakt, drivstoff, smøremidler og militært utstyr fra NATO-land via Romania – dette er Ukrainas siste direkte landforbindelse med det vestlige forsyningsnettet.
Russland har hittil ikke brukt sine tyngste missiler – Kinzhal, Iskander eller Oreshnik – mot denne broen. Det er rimelig å anta at dette er et bevisst valg: de mer ødeleggende systemene spares til det øyeblikket Russland ønsker å ta broen ned permanent og irreversibelt. Russland har hittil aldri klart å ødelegge Krimbroen permanent, til tross for ukrainsk innsats. Det er usannsynlig at de vil tillate Ukraina den samme resiliensen med Zatoka-broen når de bestemmer seg for å avslutte den.
Rassvet: Russlands svar på Starlink er i drift
Russisk militærkommentarsjon den siste uken bekrefter det som lenge har vært antydet i disse oppdateringene: Russlands eget satellittsystem Rassvet begynner å fungere som kommunikasjonsrelé for Geran-4-droner med optisk styring. De klare, detaljerte sanntidsbildene som russisk forsvarsdepartement de siste ukene har publisert av droner som angriper skip i Svartehavet, bekrefter dette – bildene kommer ikke fra dronene selv, men fra russiske Gerber-rekognoseringsdroner som opererer høyt over angrepssonen og sender data via Rassvet.
Det eksisterende satellittsystemet er langt fra komplett – rundt 10 prosent av den planlagte konstellasjonen er i bane. Det gir foreløpig bare dekning over ukrainsk territorium i korte vinduer på én til to timer per 24-timers syklus. Men det er nok til å gjennomføre presisjonsangrep i det vindusutblikket hvor satellittene er på riktig posisjon. Russland planlegger å skyte opp ytterligere to til tre raketter med Rassvet-satellitter i løpet av høsten. Med rundt 1.000 satellitter i bane – trolig oppnåelig i løpet av 2027 – vil Rassvet gi kontinuerlig dekning over hele Ukraina, tilsvarende hva Starlink gir ukrainske droneoperatører i dag.
Ukrainas droneoffensiv: E-handel og «industrianlegg»
Ukraina sendte rundt 1.000 droner mot mål i Russland natt til 2. august. Russisk forsvarsdepartement opplyser at de aller fleste ble skutt ned. Noen nådde frem: Zelenskyj hevder at tre russiske oljeraffinaderier ble truffet – noe russiske kilder ikke bekrefter. Det eneste russerne erkjenner er at en drone nådde frem til et industrianlegg i sentral-Russland og at dronevraker forårsaket en brann som raskt ble slukket. Dette kan være en underrapportering fra russisk side – «drone-vraker» er et kjent russisk eufemisme som noen ganger dekker over faktiske treff.
Ukraina angrep igjen Wildberries-lagre. Wildberries-sjef Tatiana Kim reagerte med å erklære at angrepene er angrep på rent sivil infrastruktur, at selskapet ikke er involvert i den russiske militæroperasjonen på noen meningsfull måte, og at skader på lagrene ikke dekkes av forsikring eller selskapets refusjonspolitikk – siden de faller under «force majeure». Juridisk sett har hun rett. Kim opplyste at Wildberries allerede er i ferd med å omstrukturere sin logistikkjede og implementere luftverndekning rundt lagrene, at de forventer å ha normalisert driften innen én til to uker, og at selskapet vil overvinne denne utfordringen slik det alltid har overvunnet utfordringer.
Russland gjengjelder nå systematisk: russiske droner angriper ukrainske e-handelslagre og Nova Posjta-postterminaler. Det er den samme logikken som gjelder langs hele frontlinjen – Ukraina gjennomfører et angrep, Russland svarer med mer ødeleggende motangrep. Ukraina mangler Russlands ressurser og organisasjon til å absorbere og tilpasse seg. Det er ikke en symmetrisk situasjon.
USA trekker seg ut av Wiesbaden
I skyggen av slagmarken og de diplomatiske prosessene er det en utvikling av potensielt historisk karakter: USA er ifølge meldinger i ferd med å trekke seg ut av det NATO-koordineringshovedkvarteret i Wiesbaden, Tyskland, som har koordinert støtten til Ukraina siden 2022, og hvorfra Ukrainas kontroffensiver i Kharkiv i 2022 og mot Svartehavet i 2023 ble koordinert. Amerikanerne sier at det er for europeerne å overta denne koordineringen. Det er et ansvar ingen europeisk stat eller institusjon er i stand til å løfte. Europa har verken kommandostrukturene, satellittkapasiteten, etterretningsinfrastrukturen eller integrasjonen med ukrainsk ledelse som USA har bygget opp over fire år. Det er en tilbaketrekning som i praksis betyr en degradering av vestlig koordinert evne til å støtte ukrainsk militærplanlegging.
Merz imploderer: Skandale, reshuffle-kaos og AfD presser på
Tysklands forbundskansler Friedrich Merz befinner seg i en politisk krise av en art som ikke er sett i nyere tysk politisk historie. Det begynte med at CDUs parlamentariske gruppeorganisator Jens Spahn ble tvunget til å trekke seg etter det ble kjent at han hadde brukt surrogatmoderskap i USA – en praksis han offentlig har motarbeidet i tysk lovgivning. Merz forsøkte å bruke anledningen til å gjennomføre en regjeringsskifte og kunngjorde at han ville erstatte samferdselsminister Patrick Schnieder med Fritz Günster. Men klokken fire om morgenen den dagen pressekonferansen skulle holdes, textet Günster Merz for å si at han likevel avslo jobben. Merz måtte gå til pressekonferansen uten noen ferdig kandidat. «Jeg beklager dypt uroen rundt dette», sa han. Mandag 27. juli fikk han til slutt på plass Steffen Bilger som ny samferdselsminister – men skaden var gjort. Bloomberg karakteriserte det som et kaos som svekket Merz’ autoritet internt i CDU og i koalisjonen.
BMW kunngjorde kutt på 8.000 arbeidsplasser. Volkswagens resultater faller med en tredjedel. Og CDU-aktivister i de to østtyske delstatene som går til valg sier de føler seg forlatt av partiledelsen i Berlin. Ryktene er nå, ifølge både tysk og britisk presse, at dersom AfD vinner utstrakt kontroll i disse delstatene, kan CDU-ledelsen kreve at Merz avgår som forbundskansler – noe som aldri har skjedd i den føderale republikkens historie.
Koalisjonen av de villige: De siste dagene
The Daily Telegraph konstaterte søndag at med Keir Starmers avgang og Emmanuel Macrons forestående ende ved maktens tinder i Frankrike, er «koalisjonen av de villige» i sine siste dager. Andy Burnham er ifølge meldinger langt mindre entusiastisk for «prosjekt Ukraina» enn sin forgjenger – det hevdes at han bevisst kledde seg ned for møtet med Zelenskyj for å signalisere sin misnøye til det britiske etablissementet. Den nye finansministeren John Healey har ikke lyktes med å få Burnham til å forplikte seg til å øke britisk forsvarsbudsjett til 3 prosent av BNP.
I Frankrike er ingen av de sannsynlige Macron-etterfølgerne – Marine Le Pen, Jean-Luc Mélenchon eller sentrumsutfordrerne – noen iherdig tilhenger av Ukrainas sak. Le Pen er det minst sannsynlige av disse alternativene til å videreføre Macrons ambisjon om en europeisk lederskapsrolle i Ukrainas forsvar. Og med Merz under press hjemme er det ingen fremtredende europeisk leder som er i posisjon til å ta over Macrons mantel.
Europa støttet Ukraina gjennom de fire av disse krigsårene som nå er over. Men den politiske energien bak støtten er i ferd med å svinne – ikke dramatisk og synlig, men gradvis og uunngåelig. Det er det som skjer når krigens regnestykke ikke lenger kan skjules bak narrativet om ukrainske seire.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.