Russland stenger Kyiv fra Vesten steg for steg – et drone traff toget rett etter at Boris Johnson forlot det. Zolotij Kolodjazi gjenerobret. Ukraina nekter fortsatt å forhandle. Merz’ oppslutning stuper til 14 prosent

Det som utspiller seg nå bekrefter et mønster observert i flere uker: Russland arbeider systematisk mot å kutte Kyiv fra Vesten – å gjøre reiser til og fra byen for vestlige dignitærer stadig farligere, og å gjøre selve byen mindre trygg for utlendinger å oppholde seg i. Fordelen for Russland er dobbel: dersom den ukrainske ledelsen blir værende i Kyiv, blir den isolert fra sine vestlige rådgivere og sponsorer. Dersom den i stedet flytter regjeringen andre steder i landet, svekkes dens legitimitet og grep om resten av landet ytterligere.

Natt til søndag traff en russisk drone et lokomotiv ved Jahodyn stasjon, rett ved grenseovergangen til Polen – bare minutter etter at et diplomatisk tog med Boris Johnson, tidligere svensk statsminister Carl Bildt og sikkerhetsrådgivere fra flere EU-land hadde forlatt stasjonen tidligere enn planlagt. Ukrzaliznytsia uttalte at «det er svært sannsynlig at dronens tiltenkte mål faktisk var det diplomatiske toget».

Johnson skrev på X at han ikke visste «hvilken vrangforestilling» som hadde fått Putin til å sprenge et stillestående ukrainsk lokomotiv ved den polske grensen. Reuters bekrefter samtidig at vestlige dignitærer hadde reist gjennom området kort tid før angrepet. (reuters.com)

Dette er første gang under krigen at et tog med vestlige dignitærer angripes – tidligere har slike reiser foregått nærmest upåaktet, en form for russisk tilbakeholdenhet det nå ser ut til at opphører. Det er rimelig å anta at vestlige dignitærer fra nå av i økende grad må søke russisk godkjenning før reiser til Kyiv, slik USA gjorde da Joe Biden besøkte byen i 2023 – Washington kontaktet russerne på forhånd og ba dem avstå fra angrep mens han var der, noe de innvilget.

Det er trolig lettere for Russland å gi slik tillatelse til svært høytstående personer med diplomatisk beskyttelse enn til mindre viktige besøkende – spioner, militærrådgivere, teknikere og NGO-ansatte uten diplomatpass. Det er ikke urimelig å tenke seg at Russland gradvis, kanskje etter at kampen om Donbass er avgjort neste år, vil bevege seg mot å stenge denne jernbaneforbindelsen fullstendig.

Den tidligere Google-sjefen Eric Schmidt, som selv har vært tungt involvert i utviklingen av ukrainsk droneteknologi, beskriver en lignende opplevelse fra sin siste reise til Kyiv.

Da toget hans ankom hovedstaden under et russisk angrep, måtte passasjerene søke dekning på jernbanestasjonen mens eksplosjonene fikk bygningen til å riste. Schmidt skriver at han forlot Ukraina «more worried than at any time since the earliest days of the invasion».

Det mest interessante er hvorfor.

Schmidt beskriver hvordan Ukrainas teknologiske fortrinn gradvis forsvinner:

«For years, the Kremlin’s strategy consisted of throwing industrial mass at Ukrainian innovation, but it is now combining that mass with its own innovations.»

Hans konklusjon er at Ukraina ikke lenger kan matche Russland gjennom innovasjon alene. Vesten må, skriver han, mobilisere sine kollektive ressurser i en skala som gjør det mulig å «outproduce and outlast» Russland.

Det er et bemerkelsesverdig budskap fra en mann som gjennom hele krigen har arbeidet aktivt for å styrke Ukrainas teknologiske kapasitet – og som etter sitt siste besøk fremstår mer pessimistisk enn noen gang tidligere.

Natt til 14. september gjennomførte Russland det som enkelte omtaler som det største enkeltangrepet med droner i krigens historie – rundt tusen Geran-droner, hovedsakelig av den eldre, propelldrevne Geran-2-typen, konsentrert nær den hviterussiske grensen, tilsynelatende avhengig av signaler fra reléstasjoner der. Hovedmålene var ingeniør-, drivstoff- og transportanlegg vest for Kyiv, inkludert jernbanesystemet.

Det oppsiktsvekkende er at Geran-2 opprinnelig fløy en forhåndsprogrammert bane uten sanntidsstyring fra bakken – noe som gjorde den relativt ufleksibel, i stand til å treffe kjente, faste mål, men ikke noe mer presist enn det. Presisjonen i angrepet mot lokomotivet ved Jahodyn – der selve lokomotivet, ikke hele toget, ble truffet – tyder på at Geran-2 nå er modifisert til å bære kameraer og motta styring fra bakkeoperatører, på samme måte som de mer avanserte variantene.

Det forklarer trolig hvorfor angrepet var konsentrert nær den hviterussiske grensen: dronene later til å være avhengige av reléstasjonene der, i motsetning til Geran-4 og -5 som i økende grad kobles til Rassvet-satellittsystemet direkte.

Det er dessuten karakteristisk for russisk militærindustriell tenkning å beholde et eldre våpensystem i tjeneste når det fortsatt fyller en nisje, snarere enn å fase det helt ut til fordel for det nyeste. I dårlig vær – regn, vind, tåke, som har preget Ukraina de siste dagene – er det vanskeligere for ukrainske jagerfly å skyte ned droner uansett type, og siden Geran-2 er langt billigere å produsere enn de jetdrevne variantene, gir det mening å sette den inn i massevis nettopp når skydekket tetner til.

Financial Times har samtidig beskrevet hvordan de nye jetdrevne Geran-variantene presser det ukrainske luftforsvaret stadig hardere, og hvordan Ukrainas interceptor-droner og jagerfly nå møter en russisk droneindustri som kombinerer volum med stadig raskere teknologisk utvikling.

Russiske styrker har nå tatt tilbake samtlige landsbyer de kortvarig erobret under det dramatiske dype raidet inn i ukrainsk-kontrollert territorium i august 2025 – et raid som den gangen tvang Ukraina til å omdirigere reserver fra kampene om Pokrovsk og Myrnohrad, noe som utløste en heftig krangel mellom daværende øverstkommanderende Syrskyj og general Drapatyj, som ledet forsvaret i området og nå har overtatt Syrskyjs jobb.

Russerne trakk seg den gangen tilbake fra Zolotij Kolodjazi etter at målet – å avlede ukrainske reserver – var oppnådd, og kort tid etter falt både Pokrovsk og Myrnohrad.

Nå er russerne tilbake, og ifølge de siste rapportene rykker de inn i selve Zolotij Kolodjazi og renser landsbyen gate for gate. Stedet er viktig fordi det skulle utgjøre et av knutepunktene i den nye forsvarslinjen ukrainerne forsøkte å bygge for å beskytte den vestlige flanken av Slovjansk–Kramatorsk-konurbasjonen.

Det er trolig Azov-kommandanten Denys Prokopenko – Biletskyjs partner og rival i ledelsen av Azov-bevegelsen – som har ansvar for forsvaret her, og han vil trolig forsøke å holde stillingen så lenge som mulig.

Lenger sør pågår fortsatt det som beskrives som den mest intenst omstridte kampen langs hele fronten: kampen om selve Dobropillja, der russerne ifølge siste informasjon kontrollerer rundt 60 prosent av byen – informasjon som fortsatt trenger bekreftelse.

Videre rapporter tyder på fortsatt russisk fremrykning gjennom Orehiv, med det som fremstår som en ordnet ukrainsk tilbaketrekning nordvestover fra byen i Zaporizjzja-regionen.

I Kharkiv-regionen har det russiske forsvarsdepartementet de siste 24 timene gitt en detaljert redegjørelse: styrker fra gruppe nord strammer omringningen og utvider den ytre kontrollsonen, med enda en landsby inntatt. Ukrainske styrker og utstyr innringet nær Malaja Vovtsja, Budarki og Buhaivka rapporteres angrepet, og ukrainske forsøk på å bryte ut nær Sisnevo og Horobivka skal ha blitt slått tilbake. En ytterligere, mindre ukrainsk styrke skal være omringet ved Olkhivka.

Det påfallende er kontrasten til ukrainske Telegram-kanaler og militærbloggere, som samtidig hevder vellykkede ukrainske motangrep i nøyaktig dette området – uten at noe bevis, video eller offisiell bekreftelse foreligger, akkurat som med de vedvarende, udokumenterte påstandene om en ukrainsk offensiv nord for Lyman.

Russland motsier disse påstandene direkte og hevder at det er de selv som rykker frem og strammer kjelene. Nok en dag har gått uten offisiell uttalelse fra noen av sidene, og uten drone- eller filmmateriale som kunne avklare situasjonen ved Lyman.

Det er trolig en intens kamp som pågår der den russiske 20. gardearmé trolig holder stand, og at Biletskyj – som trenger en politisk gevinst hjemme i form av en vellykket motoffensiv – er kilden til mye av den ubekreftede optimismen som sirkulerer.

Interessant nok har den russiske analytikeren Marat Khajrullin pekt på at det ikke er russisk praksis, i motsetning til ukrainsk, å forsvare enhver posisjon til siste mann – russerne manøvrerer og trekker seg tilbake til sterkere stillinger når det tjener formålet om å utmatte fienden, for deretter å gå til motangrep når fienden er tilstrekkelig svekket.

Det er mulig noe lignende skjer ved Lyman. Men det samme mønsteret er ikke synlig ved Dobropillja, der det russiske forsvarsdepartementet i stedet snakker om en «ustoppelig fremrykning» under general Ivanovs kommando og et ukrainsk forsvar i ferd med å knekke.

Kremls utenrikspolitiske rådgiver Jurij Usjakov, som har langt tyngre vekt i det russiske systemet enn Peskov, bekreftet i New Delhi at trepartssamtaler i oktober er en mulighet, men understreket at «det så langt ikke finnes noen enighet om et felles sett med ideer å diskutere» – hver part har sine egne, og det er lite felles grunn mellom dem.

Usjakov gjentok at dersom Ukraina virkelig ønsker en rask slutt på krigen, er det opp til Kyiv å ta beslutningen – og pekte eksplisitt på at spørsmålet «i første rekke» dreier seg om territorium: ukrainsk tilbaketrekning fra Donetsk og Luhansk, og etter alt å dømme også Zaporizjzja og Kherson.

Zelenskyj avviser fortsatt ethvert kompromiss på russiske vilkår, og fremsatte nylig det påfallende forslaget at ukrainsk NATO-medlemskap faktisk ville gjøre Russland tryggere – siden Ukraina da ikke kunne angripe for å gjenerobre tapt territorium uten NATOs godkjennelse, en godkjennelse han implisitt innrømmer at Ukraina aldri ville få.

Det er en uttalelse som, kanskje utilsiktet, kommer nær en innrømmelse av at Krim, Donetsk og Luhansk allerede er tapt for Ukraina.

Zelenskyj har også uttrykt håp om at Putin vil delta på G20-møtet i Miami i desember, der begge etter planen er invitert, i håp om et møte med Trump til stede. Lavrov har svart tørt: dersom Zelenskyj ønsker et møte med Putin, er han velkommen til Moskva – ikke noe annet sted.

Lavrov la også til, med en snert av ondskapsfullhet, at «Zelenskyj er på reise. Han er aldri hjemme, mens vi i Russland har ting å gjøre hjemme» – en observasjon den russiske avisen Izvestija har fulgt opp med kommentarer fra eksperter som beskriver Zelenskyj som en som «går rundene» blant vestlige partnere og tigger om penger og våpen, deriblant hans nylige besøk til Canada, hvor det ifølge samme kilder ble påpekt at Ottawas budsjett ikke har reserver til å øke støtten til Kyiv i et omfang som kan erstatte redusert finansiering fra USA og Europa.

Bak den mer begrensede offentlige uttalelsen fra BRICS-toppmøtet i New Delhi – som slo fast at sekundærsanksjoner og andre ensidige sanksjoner uten autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd er i strid med folkeretten – ligger et bilde av stadig tettere koordinering mellom Russland, Kina og India.

I motsetning til fjorårets toppmøte i Rio, der både Putin og Xi ble hjemme, midt i russisk frustrasjon over brasiliansk mangel på fremdrift med betalingssystemene som ble utarbeidet under det russiske formannskapet i Kazan i 2024, later årets møte til å ha gått betydelig bedre.

Kina overtar BRICS-formannskapet neste år, og forventes å bringe betydelige ressurser til det videre arbeidet med et alternativt finanssystem.

Russlands sentralbanksjef Elvira Nabiullina bekrefter at den digitale rubelen nå fungerer «smidig», og Kina har lansert sin egen digitale valuta. Det gjenstår fortsatt å løse hvordan de ulike landenes betalingssystemer skal kobles sammen uten en felles konvertibel valuta – men retningen er tydelig, og 2027 ventes å bli et år med ytterligere fremdrift.

Trump har uttalt at houthiene har signalisert til Washington at de ikke ønsker å forstyrre amerikansk skipsfart i Rødehavet – en mer begrenset forståelse enn en generell våpenhvile.

Påstanden er uansett interessant gitt at USA knapt har noen betydelig egen handelsflåte igjen.

Houthiene har konsolidert kontroll over praktisk talt hele Jemens Rødehavskyst og strategiske øyer i havet, mens den saudiske rørledningen til Rødehavskysten forblir stengt etter droneangrep som ifølge enkelte rapporter kan ha kommet fra en sjiamilits i Irak i solidaritet med houthiene, trolig med iransk godkjennelse.

The Guardians kommentator Simon Tisdall publiserte nok en artikkel der han krever at «NATO endelig går over til offensiven», truer med å ramme russiske drone- og missilutskytingssteder fra luften, og advarer om at Putins «evige krig» ellers vil bli «alles krig».

Det er verdt å merke seg at påstanden hans om et stadig økende sivilt dødstall fra russiske angrep mot Kyiv ikke stemmer med de faktiske tallene så langt – sivile tap har vært forholdsvis lave.

At slike krav om direkte vestlig krigsdeltakelse mot en atommakt fremsettes gjentatte ganger i en av Storbritannias største aviser, uten at forfatteren blir irettesatt eller tatt til orde for det, er nettopp den typen retorikk som gjør Putins advarsel om at europeiske tropper i Ukraina betyr krig med Russland nødvendig å ta alvorlig.

En fersk INSA-måling fra Tyskland, gjennomført etter forbundskansler Merz’ reaksjon på AfDs valgseier i Sachsen-Anhalt, viser at 78 prosent av tyskerne ikke lenger mener Friedrich Merz er den riktige forbundskansleren, mens bare 14 prosent mener han er det.

Det er et historisk svakt resultat for en sittende tysk forbundskansler.

Sammenhengen mellom hans stadig mer aggressive Russland-retorikk og den samtidige forvaltningen av en økonomi i tilbakegang er, som det påpekes, ikke to atskilte spørsmål, men to sider av samme sak.