Zelenskyj flykter til Paris, Lviv er i opprør – og Saudi-Arabia åpner en tredje front

Bastiljedagen: Symbolikk uten substans

Tirsdag 14. juli marsjerte ukrainske soldater ned Champs-Élysées i Paris foran 30 europeiske stats- og regjeringssjefer, inkludert Zelenskyj selv. Ukrainske kopilloter satt om bord i franske Mirage 2000B-fly. Macron og Zelenskyj omfavnet hverandre gjentatte ganger ved paradets avslutning. Det var en iscenesatt demonstrasjon av europeisk solidaritet, tilrettelagt for bildene.

Dagen i forveien, mandag 13. juli, hadde Zelenskyj deltatt i et møte i koalisjonen av de villige – en samling på over 25 ledere co-ledet av Macron og den avgående britiske statsministeren Keir Starmer, som etter alt å dømme forlater embedet allerede mandag 20. juli til fordel for hans etterfølger Andy Burnham. Fra møtet kom et konkret løfte: Frankrike vil selge 16 Rafale-jagerfly til Ukraina, levere SAMP/T-luftvernbatterier av ny generasjon, og gi lisens til ukrainsk produksjon av Scalp-kryssermissiler, presisjonsstyrte bomber og luftvernmissiler.

Rafale-løftet er satt til levering i 2028 – om to år, i en krig der det avgjørende kan skje i løpet av måneder. Og Sverige lovet i forrige uke Gripen-fly under lignende tidsbetingelser. Vestlige fly har ikke prestert etter forventningene i det ukrainske luftrommet. Det er vanskelig å se at disse løftene vil endre krigens gang.

Zelenskyj ba dessuten møtet om 100 Patriot-interceptorer per måned. Det er mer enn USA produserer i et helt år.

Zelenskyj flykter fra en ufullstendig regjeringsombygging

Det bemerkelsesverdige ved Zelenskyjs Paris-besøk er ikke hva som ble avtalt der, men at han reiste dit midt i en regjeringsombygging han ikke har fullført. Statsminister Svyrydenko ble avskjediget, men ingen erstatter er utpekt. Ingen er formelt satt til å lede regjeringen. Zelenskyj forlot Kyiv med landet i et slags administrativt vakuum – midt i krig.

Det er ikke tegn på orden. Det er tegn på panikk. En leder som tenker klart, fullfører ombyggingen, setter riktige folk på riktige plasser og reiser deretter. Zelenskyj kunngjorde ombyggingen og forsvant. Den mest trolige forklaringen er at han ikke har bestemt seg for hvem som skal erstatte hvem – og at uroen han forsøkte å håndtere med ombyggingen ikke er løst, bare utsatt.

Forsvarsminister Mykhailo Fedorov, arkitekten bak Ukrainas dronekampanje og svært anerkjent i vestlig presse, nevnes som mulig statsministerkandidat. Men ifølge ukrainsk innsidedekning er han upopulær i det militære lederskapet – øverstkommanderende Sirskij er kjent for å mislike ham – og Zelenskyj skal ha blitt bekymret for at Fedorovs voksende internasjonale profil gjør ham til en potensiell rival.

Lviv i opprør: Hjertelandet av ukrainsk nasjonalisme

Den underliggende årsaken til panikken er mer konkret enn diplomatiske tilbakeslag. Natten til 9. juli veltet en folkemengde på rundt 200 personer et militært innkallingsfordon i Lvivs Sykhiv-distrikt, etter at mobiliseringsoffiserer hadde tvangsrekruttert en mann fra gaten. Folkemengden skanderte «skam!» og filmet hendelsen. Kriminaletterforskninger er igangsatt mot både demonstrantene og rekrutteringsoffiserene.

Lviv er ikke Kiev. Det er ukrainsk nasjonalismens hjemland, den mest «patriotiske» byen i landet, en by som begraver sine krigsdøde regelmessig og har over 58.000 innbyggere i uniform. At protestene mot tvangsrekruttering nå når dit, er et signal av en helt annen karakter enn de tilsvarende hendelsene i østlige og sentrale byer de siste to årene. Det var nærmere 120 slike sammenstøt mellom sivile og rekrutteringsoffiserer i de første fire månedene av 2026 alene – inkludert et drap på en rekrutteringsoffiser i april.

Zelenskyjs stabssjef Kyrylo Budanov gikk umiddelbart ut og fordømte protestene: «Hvis dere i dag river klærne av og slår soldatene i deres egen hær, tenk på hvem som vil beskytte dere i morgen fra en fiendtlig hær som vil slå dere og rive klærne av dere.» Det er et argument som i sin kjerne sier: tål volden fra oss, for vold fra dem vil bli verre. Det er et desperat argument.

Krigen i luften: Taktisk og strategisk samtidig

Russlands luftkampanje mot Ukraina er i ferd med å skifte karakter. Det som begynte som strategiske angrep mot kraftstasjoner, store jernbaneknutepunkter og industrianlegg suppleres nå av taktiske angrep mot langt mindre, men likevel kritiske mål: bensinstasjoner, lokomotiver, transformatorer, lagringsbygg. Geran-4-droner med optisk styring og jetmotor opererer nå ikke bare i Øst-Ukraina, men i sentrale og til dels vestlige deler av landet, trolig guidet av det russiske Rasvet-satellittsystemet.

Det er i militær terminologi det vi kaller operativ interdiktjon: systematisk ødeleggelse av motstanderens logistikk og forsyningslinjer over hele operasjonsområdet. Det er det vestlige luftstyrker normalt gjør når de har oppnådd luftoverlegenhet. Russland er i ferd med å gjøre det uten formelt å ha luftoverlegenhet – fordi Ukrainas luftforsvar mot ballistiske missiler er uttømt, og de gjenværende systemene ikke kan beskytte de tusenvis av mindre mål over hele landet.

Ukraina gjennomfører på sin side fortsatt droneangrep mot Moskva-regionen. Den siste svermen på rundt 300 droner ble ifølge russiske myndigheter i all hovedsak skutt ned. Russlands kontraetterretning melder dessuten om arrestasjoner av ukrainske nettverk som har forsøkt å smugle droner inn i Russland for angrep mot anlegg innenfra – den samme metoden som ble brukt under operasjon «Spider’s Web» mot russiske strategiske bombeflyplasser i fjor. Russland ser ut til å ha penetrert og nedlagt flere av disse nettverkene de siste ukene, noe som kan delvis forklare den sviktende effekten av ukrainske angrep mot mål dypt inne i Russland.

Odessa: Ukrainas eneste port under stadig press

Mens vestlige medier fokuserer på ukrainske droneangrep mot russiske skip i Asovhavet, hamrer russiske styrker daglig Odessa og dens havneinfrastruktur med Iskander-ballistiske missiler og KH-59-subsone kryssermissiler avfyrt fra Su-34-bombefly. Russland er et enormt land med mange havner; Mariupol er viktig, men ikke uerstattelig. Odessa er Ukrainas eneste reelle sjøhavn. Dersom Odessa lukkes, har Ukraina ingen sjøbåren eksportkapasitet igjen.

Saudi-Arabia åpner tredje front: Sanaa flomber

Den siste 24-timers perioden har brakt en ny, potensielt avgjørende eskalering: Saudi-Arabia bombet flyplassen i Sanaa mandag, etter at Houthiene insisterte på å la et iransk fly lande med delegasjonen som hadde deltatt i Khameneis begravelse. Houthiene erklærte umiddelbart at «de-eskaleringsfasen er over» og avfyrte ballistiske missiler mot Saudi-Arabia. Saudi-Arabia meldte at luftforsvaret skjøt ned missilene, men angrepet er bekreftet.

Saudi-Arabia tok en enorm risiko ved å bombe Sanaa-flyplassen. MBS, kronprinsen og de facto herskeren i Riyadh, er kjent for å la sterke emosjoner styre beslutninger – og tanken på at Iran etablerer en luftbro til Yemen var åpenbart uakseptabel for ham. Men beslutninger tatt i affekt angres gjerne i ro og fred etterpå. Houthiene har vist at de kan stenge Bab-el-Mandeb-stredet – Rødehavets sørlige utgang – og ramme Saudi-arabisk infrastruktur. USA klarte ikke å tvinge dem bort fra dette i 2024 og 2025. Det er vanskelig å se hvordan de kan gjøre det nå, med langt svakere lagerbeholdninger og en aktiv konfrontasjon med Iran i Hormuz.

Dersom Houthiene stenger Bab-el-Mandeb i tillegg til at Hormuzstredet allerede er effektivt lukket, er den globale maritime energilogistikken i reell krise. 200 dollar per fat olje er ikke lenger en absurd prognose.

Hva alt dette betyr for Ukraina

Da USA undertegnet MOU-en med Iran i juni, kommenterte mange vestlige medier at dette ville frigjøre amerikanske ressurser til Ukraina igjen. Ingenting av det skjedde. Nå er konflikten med Iran på full eskalering igjen. De Patriot-interceptorene Zelenskyj desperat trenger, går til å beskytte amerikanske baser i Gulfen. De produksjonskapasitetene Raytheon har, er bundet opp av ordrer for det amerikanske forsvaret og allierte i Midtøsten.

Zelenskyjs reise til Paris er et desperat forsøk på å opprettholde narrativet om at Europa stiller opp. Men Macron er i sine siste måneder som president. Starmer er i sine siste dager som statsminister. Den koalisjonen de har bygget er ikke institusjonalisert – den er personlig. Og mens de omfavner hverandre på Champs-Élysées, tapes Donbass, tømmes Ukrainas luftforsvar, og verden sklir mot en energikrise av historiske proporsjoner.