Putin avviser Witkoff og Kushner – samtalen med Trump ble alt annet enn varm

Den bryske telefonsamtalen

Natt til 5. juli norsk tid gjennomførte Vladimir Putin og Donald Trump sin fjerde telefonsamtale i år. Samtalen varte 85 minutter og begynte fem minutter før midnatt i Moskva. Kremls utenrikspolitiske rådgiver Jurij Usjakov karakteriserte den som «forretningsmessig og konstruktiv» – ordvalg som i diplomatisk sjargong signaliserer noe annet enn hjertelig.

Tre tidligere samtaler mellom de to ble beskrevet som varme og vennlige. Denne gangen lyser begge ord med sitt fravær. I stedet fikk vi «åpenhjertelige diskusjoner om aktuelle spørsmål» og «konstruktivt» – fraser som antyder at det var reell friksjon. Lengden på samtalen understreker dette: 85 minutter avsluttes sjelden uten at partene har gått grundig i beina på hverandre om noe.

Årsaken til freden fremkommer mellom linjene i Usjakovs redegjørelse. Trump ville snakke om fredsforhandlinger, og forventet kanskje at fallet av Kostiantynivka og droneoffensivens tilsynelatende suksess ville gjøre Putin mer forhandlingsvillig. Putin svarte med å beskrive de faktiske militære realitetene: russiske styrker rykker frem langs hele kontaktlinjen, Kostiantynivka er tatt, og de gjenværende ukrainske festningsbyene vil falle. Witkoff og Kushner er velkomne til å komme til Moskva «på russisk bekvemmelighet» – en formulering som i praksis er en ubestemthetserklæring. Det er russerne, ikke amerikanerne, som nå sier nei til møtet.

Dessuten anklaget Putin direkte det han kalte «Kyiv og dets vestlige sponsorer» – med vekt på ordet «vestlige» – for å forlenge og eskalere konflikten gjennom sivil terror. At Trump er blant disse sponsorene ble ikke sagt, men henger i luften. Til slutt var det en viss oppmykning – Trump uttrykte beundring for Ermitasjen i St. Petersburg, Putin minnet ham om en uinnfridd invitasjon til Russland – men det overordnede bildet er: denne samtalen endte ikke med noen ny bevegelse.

Vestlige medier ser vekk – igjen

I britiske medier var det dagen derpå Financial Times som ledet med historier om ukrainske droneangrep, russiske bensinproblemer og Ukrainas angivelige fremgang. Fallet av Kostiantynivka ble begravd mot slutten av artiklene, uten analyse av dens strategiske vekt. Reuters nevnte den russiske kunngjøringen, men rammesatte den umiddelbart med Zelenskyjs tilbakevisning og standardformuleringer om at Ukraina «har bremset russerne».

Dette er det samme Reuters som for to uker siden beskrev Kostiantynivka som «nøkkelen til det gjenværende ukrainsk-kontrollerte Donbass». Nå, når nøkkelen er snudd, er byen blitt en parentes.

Mønsteret er konsekvent: det publiseres enorme mengder materiale om ukrainsk dronekrig mot russisk energiinfrastruktur, men svært lite om det som skjer langs frontlinjene i Donbass. Dette er ikke tilfeldige redaksjonelle valg – det er en narrativ styring som er nødvendig for å holde historien om ukrainsk fremgang i live.

Fronten: Dujivka, Bilohirivka og den nordøstlige veien

Russiske styrker melder nå om inntrengning i Dujivka – byen umiddelbart nord for Kostiantynivka. Kampen om Liman er ifølge russiske kilder i praksis over; kunngjøringen holdes trolig tilbake for å falle sammen med åpningen av NATO-toppmøtet i Ankara 7. juli. I Kharkiv-regionen rykker gruppe nord frem mot Bilohirivka, en by hvis fall ifølge russiske militærkommentatorer åpner den nordøstlige delen av Kharkiv-regionen for videre russisk kontroll. Og ved Oskil-elven i Kharkiv-regionen er den ukrainske fremskutte styrkegruppen på østbredden i ferd med å bli avskåret.

Putin sammenlignet Sumy by i størrelse med Kostiantynivka og antydet – uten å si det eksplisitt – at Sumy er et naturlig neste mål. Siden han allerede har kalt disse territoriene «historisk russisk land», reiser det et ubehagelig spørsmål: om Sumy og Kharkiv faller, finnes det noen russisk leder – Putin eller en mulig etterfølger – som noensinne vil gi dem tilbake?

Zelenskyjs 40-dagers offensiv leverer ikke

For rundt en uke siden beordret Zelenskyj en massiv 40-dagers droneoffensiv mot Russland med det eksplisitte formålet å tvinge Moskva til forhandlingsbordet. Resultatet er til nå nedslående. Angrepet mot oljelageret i St. Petersburg 4. juli traff, men russisk luftforsvar skjøt ned 72 droner over Leningrad-regionen alene. Mot Votkinsk-fabrikken – Russlands sentrale produksjonsanlegg for Iskander-missiler – nådde ingen droner frem. Det store Moskva-angrepet for noen uker siden, der røyksøyler ble sett over hele horisonten, ser i ettertid ut til å ha vært en engangsforeteelse: noe gikk galt i det russiske luftforsvaret den natten, og siden har den samme åpningen ikke latt seg gjenta.

Det russiske luftforsvaret reorganiseres aktivt. Private russiske statsselskaper er oppfordret til å anskaffe egne droneradarer og trente vakthold. Og nye antidroneverktøy distribueres til frontsoldater, inkludert et spesielt Kalashnikov-prosjektil som ifølge produsenten er konstruert for å skyte ned FPV-droner.

NATO-toppmøtet i Ankara: 70 milliarder euro på vei

NATO-toppmøtet åpner i Ankara 7. juli, og i utkastet til slutterklæring er det allerede nedfelt en forpliktelse om å bidra med 70 milliarder euro i militær støtte til Ukraina i 2026 – og tilsvarende nivåer i 2027. Det er ikke nye penger utover det som allerede er lovet, men en koordinering av eksisterende bilaterale forpliktelser og EUs lånepakke. Den polske statsministeren Donald Tusk, under press hjemme etter kontroversen om ukrainske æresbevisninger til andre verdenskrigs-nasjonalister, instruerte sin delegasjon om ikke å gi nye finansielle løfter. Italia skal ifølge meldinger ha krevet mykere ordlyd. Men presset fra Zelenskyj, som trenger pengene til en økonomi og et militær i ferd med å bryte sammen, er intenst.

For bare syv måneder siden ble 90 milliarder euro annonsert som tilstrekkelig til å dekke Ukrainas behov i to år. Nå, i begynnelsen av juli, er pengene allerede borte og man ber om mer.

Energi: Krisen som ingen vil snakke om

I skyggen av toppmøtediplomatiet er det en annen krise som vokser. Europas gassreserver er på sitt laveste nivå siden 2015. Ukraina har lagret omtrent halvparten av det normale gassvolum for denne årstiden – og risikerer den verste energivinteren i krigens historie. Med europeiske reserver som selv er under press kan ikke omvendt strøm fra vest til Ukraina nødvendigvis opprettholdes. USA tærer fremdeles på sine strategiske oljereserver fremfor å fylle dem opp, noe som indikerer at normalsituasjonen i Persiabukta er langt fra gjenopprettet. Et oljeprissjokk til høsten virker sannsynlig.

Den kombinasjonen – Donbass i ferd med å falle, ukrainsk energikollaps om vinteren, europeiske gasslagre på historisk bunnivå, og Russlands Oreshnik-system i ferd med å bli fulloperativt – er et bilde som ikke er synlig i de store vestlige mediene. Det er ikke fordi det ikke finnes. Det er fordi det ikke passer inn i fortellingen.