Lyman: Den formelle kunngjøringen kommer
Russisk forsvarsdepartements Telegram-kanal publiserte torsdag en uttalelse fra en offiser på bakken som klargjør det som har vært kjent i praksis i dagevis: «Fienden har trukket seg fra Krasnyi Lyman. Vi kontrollerer dette territoriet». Offiseren, nestkommanderende for et ingeniørregiment i Vestgruppen, la til: «Vi er ikke begrenset til Krasnyi Lyman. Siversky Donets-elven er under vår kontroll.»
Lyman – en by med rundt 20.000 innbyggere og en viktig jernbaneknutepunkt vest for Kostiantynivka – er dermed formelt bekreftet som russisk kontrollert. Gerasimov hadde allerede informert Putin om at oppryddingen av Lyman nærmet seg full kontroll for over en uke siden, og kunngjøringen ble holdt tilbake – sannsynligvis for å falle utenfor NATO-toppmøtets nyhetsvindu. Med Kostiantynivka og Lyman begge falt er veien mot Slavjansk og Kramatorsk åpen. Det er ikke et spørsmål om disse to byene vil falle – det er et spørsmål om når.
Odessa: Ukrainas siste havn er ikke lenger funksjonell
Natt til 15. juli gjennomførte russiske styrker det mest ødeleggende enkeltangrepet mot Odessa hittil i krigen. Fire Tu-22M3 Backfire-bombefly tok av fra Engels-flybasen nær Saratov og avfyrte Kh-22 eller Kh-32-missiler mot havneinstallasjoner i Odessa fra posisjoner over Svartehavet. I tillegg ble Geran-4-droner og Iskander-ballistiske missiler brukt. Angrepet traff ikke bare havneinfrastruktur, men også kommersielle skip direkte – to skip ble destruert, ikke bare skadet.
Kh-22 og Kh-32 er enorme missiler opprinnelig designet for å senke amerikanske hangarskip. De veier nær 6 tonn, bærer en sprengladning på nær ett tonn og angriper i stupbratt bane fra stor høyde med supersonisk hastighet. Ukraina har ved gjentatte anledninger erkjent at de ikke kan skyte ned disse missilene. Tre personer ble drept og åtte skadet i Odessa 15. juli. Odessas fungerende ordfører erklærte 16. juli som sørgedag.
Fra 11. til 15. juli ble havnene i Odessa, Tsjonoomorsk, Juzhny og Ismajil alle rammet – til sammen er rundt 15 fartøyer truffet i løpet av én uke. Etter disse angrepene vil ingen kommersiell skipseier sende fartøyer til Odessa. Havnen er i praksis blokkert. Ukraina har ikke lenger noen fungerende Black Sea-havn. Den eneste alternative ruten er via det rumenske Constanța – noe som krever bruk av jernbanen, og jernbanen er nå selv et prioritert russisk mål.
Kyiv under angrep mens von der Leyen er i byen
Natt til 16. juli gjennomførte Russland et nytt massivt angrep mot Kyiv med Iskander-M ballistiske missiler og Geran-4-droner. Det bemerkelsesverdige er at angrepet fant sted mens EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, Serbias president Vucic, Romanias president og statsministeren fra Moldova alle befant seg i Kyiv for møter med Zelenskyj. Russland har tradisjonelt avholdt seg fra store angrep mot Kyiv under slike besøk. Den praksisen ser nå ut til å ha opphørt.
De vestlige diplomatene befant seg neppe i fare – angrepene var rettet mot militærindustrielle anlegg i byens utkanter, ikke mot sentrum der Zelenskyj tar imot gjester. Men signalet er tydelig: Russland aksepterer ikke lenger premisset om at diplomatisk trafikk til Kyiv gir byen et implisitt vern. Og som påpekt i tidligere oppdateringer: Oreshnik-systemet er ennå ikke benyttet mot Kyiv. Når det tas i bruk vil situasjonen endre seg fundamentalt.
Fedorov bryter tausheten – og avdekker et maktoppgjør
På en pressekonferanse i Kyiv 16. juli bekreftet den avskjedigede forsvarsministeren Mykhailo Fedorov det som var blitt antydet men ikke sagt offentlig: øverstkommanderende Oleksandr Sirskij ga Zelenskyj et ultimatum – enten Fedorov eller ham. Fedorov erkjente at han selv først hadde foreslått å avskjedige Sirskij og generalstabssjef Andrej Hnatov, men at Zelenskyj avslo. Deretter blokkerte generalstaben systematisk Fedorovs reformer, og til slutt kom ultimatumet.
Zelenskyj innrømte overfor den parlamentariske gruppen at han ideelt sett ville sparket både Fedorov og Sirskij, men at han ikke kunne gjøre det. Det er et oppsiktsvekkende skrift på veggen: Ukrainas president erkjenner åpent at han ikke er herre i eget hus – at militærledelsen har nok makt til å presse ham til personellavgjørelser han selv ikke fullt ut ønsker. Nestkommanderende for Ukrainas luftstyrker, Pavlo Jelizarov, trakk seg i protest mot avskjedigelsen og advarte om at blokkering av Fedorovs reformer ville «forårsake enorme tap og ødeleggelse».
Over tusen demonstranter samlet seg på Majdan i Kyiv og ropte «skam» og «ta Fedorov tilbake». Protester ble meldt fra over et dusin ukrainske byer. Det er uvanlig. Det er ikke vanlig i et land i krig å se store sivile protester mot militærrelaterte personalavgjørelser. Det som skjer er at en del av den ukrainske opinionen – særlig de mest vestlig orienterte delene – har trodd på narrativet om at droneoffensiven virker, at Fedorov er et geni, og at krigen nærmer seg et vendepunkt i Ukrainas favør. Nå fratar Zelenskyj dem ikonet for det narrativet.
Hva maktoppgjøret egentlig handler om
Det er fristende å tolke dette som en kamp om personligheter og strategier. Det er noe av det. Men under overflaten ligger det et langt mer alvorlig spørsmål: hvem skal bære regningen for at fronten er i ferd med å kollapse?
Droneoffensiven ble solgt til det ukrainske samfunnet og til vestlige partnere som svaret på Ukrainas mannskapsproblemer. Du trenger ikke et uendelig antall soldater i skyttergravene dersom du kan knuse russisk logistikk med droner. Fedorov var ansiktet på det løftet. Nå, etter Kostiantynivkas fall, etter Lymans fall, etter den uavbrutte russiske fremrykkingen i Donbass, Zaporizjzja, Sumy og Kharkiv, har de som faktisk sloss på frontlinjene fått nok. Løftet holdt ikke.
Klymenko, den innkommende forsvarsministeren, er sjef for det ukrainske politiet. Han er ikke der for å lede en drone-revolusjon. Han er der for å bruke politistaten til å tvinge rekrutteringssystemet til å fungere – for å drive flere ukrainere inn i en krig som de i stigende grad ikke vil kjempe i. Financial Times skriver at «svaret ligger i mer tvang». Det er en leder i en vestlig avis som ber om at et europeisk demokrati innfører tvangsmobilisering i stor skala.
Hva Russland gjør – og hva det betyr
Det overordnede bildet er nå klart: Russland gjennomfører et koordinert press langs alle aksene samtidig. I Donbass rykker russiske styrker mot Slavjansk og Kramatorsk. I nord omringer de Sumy by – det rapporteres nå om at det bare er én fungerende bensinstasjon igjen inne i Sumy. I Zaporizjzja-regionen rapporterer Igor Kasatjonok fra russisk side at russiske styrker er nær ved å bryte gjennom forsvarslinjen foran Orehiv på østsiden. I Kharkiv-regionen nærmer Bilohirivka seg fall. Og mot Odessa gjennomfører Russland det som i alle militæroperative henseender ser ut som en forberedende «mykgjøring» av et mål – den samme metodikken som forutgikk Kostiantynivka, Avdijivka og Bakhmut.
Det sirkulerer fortsatt rykter om at general Surovikin – mannen bak den befestede Surovikin-linjen som stoppet Ukrainas sommeroffensiv i 2023, og en general med bakgrunn i spesialstyrker og byseiging via infiltrasjon – skal rehabiliteres og settes til å lede en offensiv mot Zaporizjzja, Kherson og til slutt Odessa. Disse ryktene har vedvart lenge nok til å tas på alvor.
Russland ønsker ikke å ødelegge Odessa – en vakker 1800-talls-by av enorm kulturell og historisk betydning for det russiske imperiet. Det taler for en operasjon ledet av noen med erfaring i å ta byer gjennom infiltrasjon snarere enn artillerinedvalsning. Det taler for Surovikin.
Sanksjonsregningen som ingen vil betale
Et siste punkt: Trumps administrasjon signaliserer nå at den snur seg bort fra Lindsey Grahams sanksjonspakke mot russisk energi etter Grahams bortgang. Kina har gitt klare advarsler om gjengjeldelse dersom pakken vedtas – og de har allerede skrudd igjen ventilene for sjeldne jordarter. Med Hormuzstredet stengt igjen, europeiske gasslagre på historisk bunnivå, en diesel-krise i ferd med å bite, og Kinas lisenssystem for sjeldne jordarter som sakte men sikkert kveler vestlig forsvarsindustri, er grunnlaget for en ny sanksjonspakke mot Russland svakere nå enn det noensinne har vært siden krigen begynte.
Situasjonen er nå denne: Ukraina mister havn, frontlinje, forsvarsminister og det narrative grunnlaget for krigen sin. Vesten befinner seg i en energikrise, en sjeldenmetal-krise og en ammunisjonskrise, alle på en gang. Og Russland rykker fremover langs samtlige fronter.
Den eneste samtalen ingen vil ha, er den eneste samtalen som nå gir mening.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.