Witkoff og Kushners Kyiv-besøk ender uten substans. Russland varsler nytt massivt angrep – AfD knuser CDU i Sachsen-Anhalt

Etter møtet med Putin i Moskva reiste Steve Witkoff og Jared Kushner videre til Kyiv, der de etter planen skulle følge opp samtalene med Zelenskyj.

Kontrasten mellom de to besøkene kunne knapt vært større.

I Moskva ble utsendingene tatt imot i Kreml, satt ned med Putin og russiske toppfolk og brukt flere timer på samtaler om krigen, slagmarken og mulige veier videre. I Kyiv er det langt vanskeligere å se at noen tilsvarende substansiell forhandling fant sted. Besøket endte uten noe gjennombrudd, selv om både amerikanerne og ukrainerne beskrev samtalene som konstruktive.

Witkoff sa at en fredsløsning nødvendigvis vil kreve konsesjoner fra begge sider. Gitt situasjonen på bakken betyr det i praksis at de største konsesjonene må komme fra Ukraina.

Zelenskyj avviste dette.

Han har igjen gjort det klart at Ukraina ikke vil trekke seg frivillig ut av Donbass eller godta russiske territorielle krav som betingelse for fred.

Det er dermed vanskelig å se hva Witkoff og Kushner faktisk kunne ha tatt med seg videre fra Kyiv som skulle bringe en avtale nærmere.

Etter besøket begynte det på nytt å sirkulere meldinger om at Trump vurderer en ny telefonsamtale med Putin. Kreml bekreftet at en slik samtale kan bli aktuell, men at ingen tid foreløpig er avtalt.

Det snakkes også igjen om å gjenoppta trilaterale samtaler mellom Russland, Ukraina og USA.

Problemet er at selve premisset ikke har endret seg.

Så lenge Zelenskyj avviser enhver territoriell konsesjon, finnes det ingen åpenbar grunn for Russland til å stanse fremrykningen. Moskva har brukt flere år på å bygge opp styrker, produksjon, missiler, droner, glidebomber og panserkapasitet nettopp for å komme i den situasjonen landet mener det nå befinner seg i.

Å fryse fronten nå vil derfor, fra russisk ståsted, bety å gi fra seg en militær fordel Russland har brukt enorme ressurser på å skape.

Det er vanskelig å forestille seg at Kreml gjør det bare for å få enda en runde med forhandlinger.

Det mest slående fra Kyiv var hvor lite Zelenskyjs grunnleggende fortelling ser ut til å ha endret seg.

Han snakket igjen om økt amerikansk missilproduksjon neste år, om nye ukrainske luftvernsystemer og om hvordan 2027 kan bli året da balansen igjen forskyves til Ukrainas fordel. Etter møtene fremhevet han særlig behovet for en ny amerikansk «vinterpakke» med luftvern og energistøtte.

Fortellingen er velkjent: Ukraina må bare holde ut litt til. Vestlig produksjon vil øke. Nye systemer vil komme. Russland vil til slutt forstå at Ukraina ikke kan beseires og gi opp forsøket på å tvinge landet til å akseptere Moskvas krav.

Problemet er at krigen i mellomtiden fortsetter.

Dobropillja presses stadig hardere. Forsyningslinjene ved Oleksijevo-Druzhkivka øst for Kramatorsk er under kontinuerlig russisk dronepress. I det nordøstlige Kharkiv hevder Russland at rundt 1.700 ukrainske soldater nå er omringet.

Jo lenger Ukraina venter på at utviklingen skal snu i 2027, desto mer kan posisjonen være forverret når 2027 faktisk kommer.

Europeiske representanter var også til stede i Kyiv, og Zelenskyj sørget for at Witkoff og Kushner møtte representanter for europeiske land under besøket.

Europa ønsker nå en formell plass i eventuelle nye forhandlinger.

Russlands posisjon er motsatt.

Putin har gjort det klart at eventuelle reelle forhandlinger først og fremst må være mellom Russland og Ukraina. Land som ønsker å megle kan bidra, og USA kan dermed fortsatt ha en rolle.

Men Moskva betrakter ikke europeerne som meglere.

De betraktes som en part i konflikten.

Det betyr at Europas krav om å sitte ved bordet kan bli en ny hindring før forhandlingene i det hele tatt kommer i gang.

Samtidig kom et valgresultat fra Tyskland som kan få langt større betydning enn delstatens størrelse tilsier.

I Sachsen-Anhalt fikk AfD 43,8 prosent av stemmene og mer enn doblet oppslutningen. Partiet manglet bare noen få mandater på rent flertall i delstatsparlamentet.

CDU kollapset til 17,3 prosent.

Sachsen-Anhalt er riktignok en relativt liten, rural og eldre østtysk delstat. Resultatet kan derfor ikke uten videre overføres til resten av Tyskland.

Men størrelsen på utslaget er likevel vanskelig å ignorere.

AfD er nå klart største parti i delstaten, mens Friedrich Merz’ CDU har mistet mer enn halvparten av oppslutningen.

Og dette skjer samtidig som presset på Merz øker etter AfDs «drømmeresultat».

Det mest interessante er kanskje ikke bare at AfD vokser.

Det er at Merz selv ser ut til å ha blitt en politisk belastning.

Han er den tyske lederen som sterkest har knyttet seg til fortsatt konfrontasjon med Russland, omfattende støtte til Ukraina og ny tysk opprustning. Samtidig står Tyskland fortsatt i en økonomisk situasjon preget av svak vekst, høye energikostnader og press på industrien.

Det er derfor vanskelig å skille misnøyen med Merz fra misnøyen med politikken han representerer.

Resultatet i Sachsen-Anhalt betyr ikke at Tyskland står foran en umiddelbar kursendring.

Men det viser at AfD nå har oppnådd sitt sterkeste resultat noensinne og at den tradisjonelle «brannmuren» rundt partiet utsettes for et langt større press.

Selv dersom CDU skulle bytte leder, er det langt fra sikkert at politikken ville endres raskt. Presset fra Brussel, partiapparatet og det tyske utenriks- og sikkerhetspolitiske etablissementet vil fortsatt være enormt.

Likevel kan valget i Sachsen-Anhalt i ettertid vise seg å være et av de første klare tegnene på at den politiske balansen i Tyskland faktisk begynner å flytte seg.

Samtidig går den korte pausen i angrepene mot Kyiv mot slutten.

Pausen gjaldt bare Kyiv og Moskva, og ble innført for å gjøre Witkoff og Kushners reise mulig. Resten av krigen fortsatte.

Russland har gjennom hele perioden fortsatt angrepene mot Odessa, Sør-Ukraina og andre deler av landet. Skipstrafikken i Svartehavet er samtidig blitt stadig farligere, og handelsskip har begynt å bruke improviserte anti-dronebeskyttelser.

Nå sirkulerer det meldinger om at et langt større kombinert russisk drone- og missilangrep kan komme straks pausen utløper.

Kyiv ventes å være blant hovedmålene.

Det spekuleres i bruk av Iskander-M, Zirkon og Kh-101, sistnevnte avfyrt fra strategiske bombefly, samtidig som Geran-5-droner kan bli brukt mot mål dypere inn i Vest-Ukraina.

Og allerede natt til 8. september gjenopptok Russland omfattende angrep mot Kyiv med ballistiske missiler, kryssermissiler og droner kort tid etter at Witkoff og Kushner hadde forlatt byen.

Hvis dette skjer i enda større skala, vil det være en brutal påminnelse om hvor lite Witkoff og Kushners diplomatiske reise faktisk har endret på selve krigen.

Russland har samtidig offentliggjort informasjon som kan tyde på at deler av Rassvet-satellittsystemet allerede er i begrenset bruk.

Russiske jernbaner skal være i ferd med å få mottakerutstyr som skal gi tog internettilgang via systemet.

Dersom dette faktisk betyr at Rassvet allerede kan levere korte kommunikasjonsvinduer over deler av Russland og Ukraina, kan det også forklare hvordan de nye Geran-5-dronene skal kunne operere stadig lenger vest uten å være avhengige av tradisjonelle reléstasjoner.

Det er foreløpig en hypotese.

Men dersom den er riktig, betyr det at Russland er i ferd med å etablere en kommunikasjonsarkitektur som gjør de nye jetdrevne dronene langt mer fleksible enn tidligere Geran-varianter.

Etter fjorårets ukrainske droneangrep mot russiske strategiske bombefly har Russland satt i gang et omfattende byggeprogram på flybasene.

Nye satellittbilder viser minst 17 store beskyttelsesanlegg under bygging ved Engels-basen, dimensjonert for Tu-95MS- og Tu-160-bombefly.

Det løser ett problem, men skaper samtidig et annet.

Russiske og amerikanske strategiske bombefly har i flere tiår stått ute i det fri delvis fordi tidligere rustningskontrollregimer forutsatte at partene skulle kunne observere dem fra satellitt.

Når flyene nå flyttes inn i forsterkede hangarer, forsvinner også denne formen for gjensidig transparens.

Et ukrainsk droneangrep som påførte den russiske bombeflyflåten begrenset fysisk skade kan dermed få en langt større strategisk konsekvens: enda en del av den gamle rustningskontrollarkitekturen mellom Russland og USA forsvinner.

På fronten er det samtidig nødvendig å korrigere én tidligere opplysning.

Putin og det russiske forsvarsdepartementet har hevdet at Svjatohirsk nordvest for Slavjansk er tatt.

Det finnes imidlertid nå ferske videoopptak av brigadegeneral Andrij Biletskyj i sentrum av Svjatohirsk, med klosteret synlig i bakgrunnen, og Ukrainas 3. armékorps hevder byen fortsatt er fullt under ukrainsk kontroll.

Tre forklaringer er mulige.

Russland kan ha tatt deler av byen og senere blitt presset tilbake. Putin kan ha fått feil eller ufullstendig informasjon. Eller byen kan fortsatt være delt og omstridt.

Det finnes foreløpig ikke nok materiale til å slå fast hvilken forklaring som er riktig.

Svjatohirsk må derfor fortsatt behandles som omstridt.

Andre steder på fronten er retningen langt mindre uklar.

Dobropillja er i ferd med å bli stadig tettere omringet. Russiske styrker fortsetter å presse frem rundt byen, mens forsyningslinjene blir færre. Geolokaliserte opptak bekrefter russisk infiltrasjon inn i den mindre landsbyen Dobropillja sørvest for byen med samme navn.

Orehiv er i en tilsvarende situasjon i sør.

Russiske styrker har etablert seg stadig dypere i området rundt byen, og den ukrainske garnisonen er under økende press.

Den russiske militærkommentatoren Andrej Marotsjko hevder at Russland har tatt mer enn 100 kvadratkilometer territorium og 15 bosettinger på én uke, og at ukrainske styrker i stadig større grad er blitt reaktive – de svarer på russiske angrep, men klarer i mindre grad å gjennomføre egne aktive motangrep.

Det passer inn i mønsteret som har preget de siste månedene: fronten beveger seg ikke dramatisk hver eneste dag, men det operative rommet Ukraina har til rådighet blir stadig mindre.

Det sirkulerer nå vurderinger i russiske miljøer om at hele Donbass kan være under russisk kontroll innen januar eller februar.

Det er ikke en offisiell tidsfrist.

Men tidslinjen passer med mønsteret fra tidligere russiske offensiver: fremrykninger gjennom sensommeren, rasputitsa på høsten, deretter nye gjennombrudd når bakken fryser.

Dersom Dobropillja, Oleksijevo-Druzhkivka og deretter Druzhkivka faller, står i praksis Slavjansk og Kramatorsk igjen som de siste store befestede sentrene.

Russiske styrker forsøker allerede å avskjære ukrainsk logistikk omkring Oleksijevo-Druzhkivka med kontinuerlig FPV-droneaktivitet.

Planen ser ut til å være klassisk: først skape én stor lomme, deretter splitte den opp i mindre lommer og redusere dem hver for seg.

Hvis dette lykkes, kan Donbass være tapt for Ukraina i løpet av vinteren.

Og da endres hele krigen.

Russland vil sitte på Ukrainas største befestede forsvarssone, et tett nettverk av veier og jernbaner og byområder der store styrker kan skjules og samles langt bedre enn på åpen steppe.

Derfra åpner en helt annen geografi seg vestover.

Et fremstøt mot Dnipro. Et angrep mot Zaporizjzja. En mulig offensiv inn i Tsjernihiv-regionen.

Og i ytterste konsekvens: russiske styrker ved portene til Kyiv igjen.

Det er først da krigens virkelige sluttspill kan begynne.