Sanksjonsloven er ikke det Zelenskyj tror den er – og Lavrov varsler at hevn er best servert kald

Trump–Zelenskyj: Et møte uten innhold

Onsdag 29. juli er vi i timene etter de back-to-back-møtene Trump hadde med Zelenskyj og Netanyahu. Zelenskyj karakteriserte møtet med Trump som langt og hjertelig. Det var det sannsynligvis – men lengde og varme er ikke det samme som substans. Forrige gang de to møttes i Det ovale kontor, i februar 2025, endte det i et bittert ordskifte. Denne gangen, etter Lindsey Grahams begravelse, var tonen en annen. Men det konkrete utbyttet er, så vidt det er mulig å bedømme, nærmest ikke-eksisterende.

USA er ikke i posisjon til å levere Patriot-interceptorer i de mengdene Zelenskyj ber om – militæret er i intern konflikt med Det hvite hus om hva som kan avses fra allerede kritisk lave lagre. Penger fra Washington ser ikke ut til å ha blitt lovet. Det Zelenskyj sannsynligvis tar med seg hjem er politisk støtte og en varm omfavnelse – og nyheten om Senatets fremskritt med sanksjonsloven, som han overvåket fra Senatets galleri.

Sanksjonsloven: 86–12 – men hva er den egentlig?

Tirsdag 28. juli avanserte det amerikanske Senatet sanksjonspakken oppkalt etter den avdøde senatoren i en prosedyreavstemning med 86 mot 12. Kun én republikaner – Rand Paul fra Kentucky – stemte mot. Zelenskyj satt i Senatets galleri og så på. Loven er formelt omdøpt til «The Lindsey O. Graham Sanctioning Russia and Iran Act of 2026». Den er også utvidet til å inkludere Iranbestemmelser.

Men hva er loven egentlig? Opprinnelig krevde Graham–Blumenthal-lovforslaget obligatoriske tolltariffer på opp til 500 prosent mot land som kjøper russisk energi. Den versjonen som passerte prosedyreavstemmingen, gir presidenten – altså Trump – diskresjonær myndighet til å pålegge tariffer på opptil 100–200 prosent mot land som kjøper russisk olje og gass. Loven retter seg også mot Russlands «skyggeflåte» av tankere brukt til å omgå eksisterende sanksjoner.

Det kritiske spørsmålet er hva skiftet fra obligatoriske til diskresjonære sanksjoner faktisk betyr. Svaret er: svært lite som er nytt. Presidenten har allerede i dag vid myndighet til å pålegge sanksjoner mot land han anser som en trussel mot amerikansk nasjonal sikkerhet – inkludert i form av tariffer. Det som loven reelt sett gjør er å gi Trump sterkere konstitusjonell og lovmessig dekning for tariffer etter at Høyesterett den siste perioden har innskrenket presidentens tariff-fullmakter. Paradokset som flere demokratiske senatorer åpent påpekte: er dette egentlig en Ukraina-lov, eller er det en tariff-fullmaktslov som i like stor grad kan brukes mot Kina, India og Brasil på helt andre politiske saksfelt? Trump selv svarte på Fox News at Graham var «militante» i sin støtte til Ukraina – en formulering som begraver en faktisk posisjon i et ettermæle.

Kina advarte allerede for tre uker siden mot loven i skarpe ordelag og sa at det ikke ville la sin energihandel med Russland påvirke av amerikanske trusler. Med Hormuzstredet stengt, europeiske gasslagre på historisk bunnivå og global energiknapphet som bakteppe, er det vanskelig å se at Trump vil bruke en slik lov mot Kina nå – i det øyeblikket da en fullskala handelskrig med Beijing ville drive energiprisene til nivåer som ville gjøre hans politiske posisjon uholdbar. Det er mulig at en fremtidig president bruker loven i nettopp den hensikten. Men det er ikke det Zelenskyj tror han fikk i gave i Washington denne uken.

Ukrainas droneoffensiv: Den offisielle forklaringen holder ikke

Financial Times publiserte denne uken en analyse som forsøker å forklare hvorfor det ikke lenger er bilder av brennende russiske raffinaderier i mediene: Ukraina angriper nå ikke lagrene, men «de sensitive teknologiske delene» av raffinaderiene – skader som ikke synes, men som angivelig hindrer produksjon. Det er en forklaring som er umulig å motbevise direkte. Men den er heller ikke mulig å bekrefte – og den motsies av all tilgjengelig informasjon om den russiske drivstoffsituasjonen, som nå stabiliserer seg. Russiske myndigheter melder om fallende bensinpriser og normalisering av tilgangen langs stadig flere forsyningsruter. Leonid Ragozin – den skarpt Putin-kritiske, eksil-russiske journalisten – bekrefter dette.

Hva som faktisk skjer er mer nøkternt: russisk luftforsvar er blitt så effektivt rundt raffinaderier og andre prioriterte mål, at ukrainske droner ikke lenger klarer å treffe dem med konsistens. I stedet angripes det de kan treffe – Wildberries-lagre, en parkeringsplass i Jekaterinburg, sivile bygninger i Belgorod. Det er det karakteristiske forløpet i en droneoffensiv som mister sitt operative grep: man retter seg mot stadig mykere mål.

Odessa: En permanent blokade tar form

Det russiske forsvarsdepartementet rapporterer at russiske droner natten til 28.–29. juli traff militær lastemottak og drivstofflagre i havnen i Mykolajiv, og at to tørrlastskip på åpent hav øst for Odessa ble angrepet mens de var på vei mot havnene i Odessa og Tsjornomorsk. Skipene angripes nå ikke bare i havn, men mens de er under seilas. Dette er avgjørende: det betyr at ingen kommersielle rederier med forsikringsplikt kan sende skip til ukrainske havner – uansett last.

Det er de skipene som fortsetter å anløpe Odessa til tross for dette som avslører hva de frakter: de er ikke kommersielle operatører med normale forsikringsarrangementer. De er fartøyer som frakter militær last – droner, ammunisjon og utstyr. Og det er dem russerne angriper. Odessas rolle som Ukrainas siste sjøport er i praksis over, og det ser ut til å bli permanent for krigens gjenværende varighet.

Lavrov til TASS: Hevn er en rett som serveres kald

I et langt intervju med det russiske statlige nyhetsbyrået TASS i kjølvannet av Rubio-møtet i Manila, formulerte Lavrov noe som fremstår som det russiske lederskapets samlede tilstand på dette tidspunktet i krigen. Han erkjente at det finnes sterk sinne i Russland – mot Vesten, mot Ukraina, mot det han kaller det kollektive Vestens løgner og dobbeltspill. Men han sa at avgjørelser tatt i ren vrede er vanligvis gale avgjørelser. Det riktige er å kontrollere sinnet, bruke det som drivstoff for fasthet og fokus, men aldri la det skygge for klar tenkning.

Hevn er en rett som serveres kald. Det er ikke tilfeldig at Lavrov bruker det uttrykket. Det er en nøye kalibrert formulering fra en mann som vet at Russland er i ferd med å vinne en krig – og som vil at det skjer på russiske premisser, i russisk tempo, med russisk presisjon.

Hva NATO egentlig er – og hva det er i ferd med å bli

Den britiske analytikeren Alistair Crooke og den amerikanske militærkommentatoren Daniel Davis publiserte denne uken en samtale der de argumenterer for at et vestlig tap i Ukraina vil bety den effektive slutten på NATO. Det er et argument som fortjener mer oppmerksomhet enn det får. NATO ble bygget rundt ett enkelt premiss: at USA, som alliansens kjerne, er i stand til å beseire Russland i en konvensjonell krig i Europa dersom det skulle komme til det. Det premisset er nå under alvorlig press – ikke bare i Ukraina, men av det som avdekkes i Midtøsten, der USA stanset sine iranske angrepsoperasjoner ikke av diplomatiske grunner, men fordi lagrene av presisjonsvåpen er kritisk lave. Et militær som ikke kan opprettholde en begrenset regional kampanje uten å tømme sine strategiske lagre, er ikke et militær som kan garantere Europas sikkerhet i møte med Russland.

Ingen i NATO vil si dette høyt. Men de vet det.