Orekhov faller – den viktigste militære begivenheten på lenge. Trumps «energivåpenhvile» viser seg å være oppspinn. Ukrainas påtalemyndighet i full oppløsning

Den russiske avisen Readovka meldte mandag kveld at ukrainske styrker har trukket seg ut av Orekhov, og at hele byen og landsbyene rundt snart vil komme under full russisk kontroll. Ifølge Readovka begynte tilbaketrekningen for flere dager siden, men ble gradvis uorganisert: en gruppe på flere hundre ukrainske soldater som holdt stillinger sør for byen for å beskytte mot russisk infiltrasjon, fikk ikke ordre om å trekke seg i tide og er nå omringet, etter at russerne rykket frem og utflankerte dem.

Spredte ukrainske grupper skal fortsatt befinne seg inne i selve byen, mens hovedstyrken av garnisonen befinner seg i de nordlige utkantene. Landsbyene Novopavlovka og Novoandreevka nord for Orekhov – sistnevnte bekreftet inntatt av russisk forsvarsdepartement dagen før – har nå kuttet den viktigste gjenværende retrettveien, noe som betyr at også denne nordlige styrken risikerer å bli innesperret.

Den semi-offisielle militærkommentatoren Andrej Marochko har i praksis bekreftet det samme overfor det statlige nyhetsbyrået TASS: russiske styrker har brutt gjennom Ukrainas forsvar i Orekhov, og et sammenbrudd er i ferd med å utspille seg.

Det er verdt å understreke betydningen av dette. Orekhov var utgangspunktet for Ukrainas sommeroffensiv i 2023, som forsøkte å bryte gjennom til Svartehavet og isolere Krim. Byens fall begraver enhver tanke om en fremtidig ukrainsk fremrykning sørover mot halvøya.

Den åpner hele Sør-Ukraina for potensiell russisk fremrykning, ligger ved et viktig vei- og jernbaneknutepunkt i regionen, og åpner porten mot Zaporozhye by ved Dnepr – en av Ukrainas store industribyer og et strategisk sentrum i den sørlige delen av landet.

Skal Russland noensinne bevege seg landeveien mot Odessa, må det først kontrollere nettopp Orekhov, Zaporozhye og områdene øst for Dnepr.

Etter Konstantinovkas fall ble det sagt at det var like betydningsfullt som erobringen av Avdeevka i februar 2024. Orekhovs fall, dersom det nå bekreftes fullt ut, vil etter denne vurderingen være strategisk viktigere enn begge.

Mandag kveld publiserte Trump en påstand på Truth Social om at Ukraina hadde gått med på å stanse angrep mot russiske energianlegg, og at Russland hadde gjort det samme.

Det var grunn til dyp skepsis fra første stund.

Financial Times omtalte i etterkant forvirring blant ukrainske tjenestemenn rundt kunngjøringen. Det skal ha vært diskusjoner og bakkanalkontakter om muligheten for en energivåpenhvile, men verken Kiev eller Moskva bekreftet Trumps påstand om at partene allerede hadde inngått en avtale.

Det er dessuten lett å forstå hvorfor Russland skulle ha begrenset interesse av en slik ordning.

Ukrainske angrep på det russiske energisystemet har påført skade, men russiske angrep på Ukrainas energisystem har hatt langt større konsekvenser for økonomien og landets evne til å føre krig. Putin har samtidig gjentatte ganger avvist ideen om midlertidige våpenhviler som ikke inngår i en større politisk løsning.

Peskov ble tirsdag morgen spurt direkte om saken og svarte at det «ville vært fint om amerikanerne kunne overtale ukrainerne til ikke å angripe sivile energianlegg inne i Russland».

Det var i praksis en bekreftelse på at Trumps ferdige «avtale» ikke eksisterte.

Det er nok et eksempel på at presidentens kunngjøringer om krigen ikke alltid beskriver den faktiske tilstanden i forhandlingene.

Samtidig skal amerikansk etterretning ha advart Kiev om at Russland forbereder en større serie kombinerte angrep mot Ukrainas energisystem – med ballistiske missiler, kryssermissiler, hypersoniske våpen og droner.

Analytikeren Ben Aris, kjent for sin dekning av russiske og østeuropeiske forhold, har sluttet seg til rekken av vestlige kommentatorer som nå tegner det samme bildet som Eric Schmidt, Owen Matthews og Wolfgang Münchau:

Den kumulative effekten av russiske missil- og droneangrep, ødeleggelsen av lagerkapasitet og presset mot energisystemet setter Ukraina i en situasjon som ikke kan fortsette ubegrenset.

Aris trekker en slående sammenligning. Mens Ukraina ifølge hans anslag kan ha ødelagt rundt tre prosent av Russlands lagerkapasitet – kapasitet russerne samtidig reparerer og erstatter – anslår han at Russland har ødelagt mellom 30 og 60 prosent av Ukrainas tilsvarende kapasitet på landsbasis.

En ukrainsk minister har dessuten opplyst at opptil 90 prosent av lagerkapasiteten i selve Kiev-regionen er blitt ødelagt.

Tallene illustrerer den enorme forskjellen mellom de to luftkampanjene.

Den russiske kommentatoren Sergej Poletajev nyanserer bildet: han er enig i at angrepene svekker Ukrainas evne til å føre krig, men mener at så lenge strømmen av vestlige penger og våpen fortsetter, vil ikke luftkampanjen alene nødvendigvis avgjøre utfallet.

Det som i stedet kan bli avgjørende, mener han, er det voksende indre presset: konflikter i ledelsen, elitekamper i Kiev og stadig tydeligere motstand mot mobiliseringen.

Det er grunn til å være mer forsiktig med å anta at folkelig misnøye alene kan velte regjeringen. Ukraina holder ikke valg under dagens krigstilstand, og staten disponerer et omfattende sikkerhetsapparat.

Zelenskyj har også demonstrert at han er villig til å bruke administrative virkemidler mot politiske kritikere. Han har nylig innført ti års sanksjoner mot sin tidligere pressesekretær Julija Mendel, som de siste månedene er blitt stadig mer kritisk til ham, blant annet i et omstridt intervju med Tucker Carlson i mai.

Tidligere president Petro Porosjenko har også vært rammet av sanksjoner.

Mendel selv og flere juridiske kommentatorer mener slike tiltak strider mot Ukrainas grunnlov. Hun oppholder seg nå i New York.

Til bildet av indre spenninger hører også skuddvekslingen mellom Ukrainas militæretterretning GUR og sikkerhetstjenesten SBU forrige uke, der minst én person ble drept.

Det bisarre er at de involverte nå også etterforskes for å ha bannet på russisk under episoden.

Ifølge nettstedet Events in Ukraine handlet konfrontasjonen mindre om SBUs pågripelse av en ekstrem høyreorientert russisk dissident i Budanovs krets, og mer om en maktkamp mellom SBU og GUR om kontroll over svindel-callsentre – en virksomhet som ifølge enkelte anslag genererer enorme inntekter i Ukraina.

Denne uken har en enda større skandale rullet opp.

Ukrainas riksadvokat Ruslan Kravchenko ble suspendert etter at det ble kjent at han hadde forlatt landet etter å ha levert sin avskjedssøknad.

Bakgrunnen er en omfattende korrupsjonsetterforskning der antikorrupsjonsorganene NABU og SAPO har avdekket det de beskriver som en kriminell organisasjon inne i riksadvokatembetet. Ansatte skal ha mottatt bestikkelser fra svindel-callsentre for å la virksomheten operere uforstyrret og ha bidratt til hvitvasking av kriminelt utbytte.

Kravchenko svarte med selv å rette mistanke mot NABU-sjef Semen Kryvonos og anklage ham for dokumentforfalskning.

Det er verdt å merke seg at Kravchenko selv ikke er formelt siktet, og at hovedmannen bak nettverket ifølge Events in Ukraine kan ha vært en annen person, selv om Kravchenko omtales som «sjefen» og angivelig skal ha mottatt en andel.

Et fotografi av en safe full av dollarsedler og annen valuta, angivelig fra en av de involvertes kontorer, har sirkulert.

Det tegner et bilde av korrupsjon og maktkamp som gjennomsyrer store deler av det politiske systemet – og som det er vanskelig å forestille seg at presidentadministrasjonen ikke kjenner til.

NABU ble opprinnelig etablert med betydelig amerikansk støtte og hadde tette forbindelser til den amerikanske ambassaden, mens EU i dag er en sentral finansierings- og institusjonell støttespiller.

Det gjør teoriene om at enten «amerikanerne» eller «europeerne» står bak hele prosessen vanskeligere å dokumentere.

En enklere forklaring er at dette er interne, stadig mer intense maktkamper i den ukrainske eliten om kontroll over de gjenværende politiske og økonomiske ressursene mens krigssituasjonen forverres.

Det er både et symptom på den voksende krisen i staten – og noe som i seg selv kan svekke statens funksjonsevne ytterligere.

Europeerne fremstår også stadig mer splittet.

EU-landene klarte ikke å bli enige om ordinær fornyelse av de individuelle Russland-sanksjonene og måtte derfor forlenge dem med bare sju dager, til 22. september, mens forhandlingene fortsetter.

Slovakia krevde samtidig at sanksjonene mot de russiske forretningsmennene Alisher Usmanov og Mikhail Fridman skulle oppheves.

Frankrike har siden sluttet seg til kravet om å fjerne Usmanov fra sanksjonslisten.

Det franske initiativet skal dessuten være koblet til forsøk på å få franske statsborgere løslatt fra varetekt i Aserbajdsjan – noe som gjør hele sanksjonsstriden enda mer bemerkelsesverdig.

Både Usmanov og Fridman har betydelige økonomiske forbindelser til Storbritannia. Dersom de fjernes fra EUs sanksjonslister, kan det skape en vanskelig situasjon for britiske myndigheter, som fortsatt har frosset betydelige aktiva knyttet til dem.

Den britiske dekningen av angrepet mot lokomotivet ved den polsk-ukrainske grensen fortsetter å vokse.

Tidligere CIA-direktør David Petraeus sier at han selv var øyenvitne til droneangrepet og at han opplevde hendelsen som skremmende.

Daily Telegraph publiserte en artikkel som fordømte russisk «hensynsløshet» ved å sette vestlige dignitærers liv i fare.

Samme dag publiserte avisen en annen artikkel om ukrainske droneangrep mot Krasnodar-regionen, der ett av de påståtte målene skal ha vært eiendommen som i vestlige medier ofte omtales som «Putins palass» ved Svartehavet.

Kontrasten er påfallende: muligheten for at russiske angrep kunne ha rammet vestlige tjenestemenn behandles som særlig hensynsløs, mens ukrainske angrep mot et mulig oppholdssted for den russiske presidenten omtales langt mindre kritisk.

Det er verdt å ta et skritt tilbake og se på hvilke typer risiko man fordømmer – og hvilke man applauderer.

For ordens skyld er historien rundt det såkalte «Putin-palasset» mer komplisert enn betegnelsen tilsier.

Putin har avvist at eiendommen tilhører ham eller familien, og forretningsmannen Arkadij Rotenberg har offentlig sagt at han er den reelle eieren. Aleksej Navalnyjs organisasjon har på sin side publisert omfattende materiale som knytter prosjektet til personer og selskapsstrukturer rundt Putin.

Det finnes derfor ikke grunnlag for å omtale anlegget som et ubestridt privat Putin-residens.

Putins offisielle presidentresidens ved Svartehavet ligger i Sotsji.

Historien illustrerer samtidig et bredere problem i krigsdekningen: når en bestemt fortelling først har festet seg, kan den fortsette å forme både mediedekning og politiske beslutninger lenge etter at de underliggende fakta er blitt mer kompliserte.