Odessa: En by i ferd med å bli isolert
Russlands systematiske hammering av Odessa-regionen har de siste dagene beveget seg inn i en ny fase. Russiske styrker angriper ikke lenger kun havneinfrastruktur og skipsfartsmål – de angriper nå vei- og jernbaneforbindelsene som leder inn til Odessa fra nord og øst. Russisk forsvarsdepartement omtaler dette åpent som et forsøk på å isolere Odessa logistisk – å gjøre det vanskeligere å flytte forsyninger og mannskap inn til byen i forkant av det som ser ut til å bli en fremtidig bakkeopperasjon.
Et tyrkisk eid fraktskip i Odessas havneområde ble truffet og alvorlig skadet – en terskel Russland hittil hadde unngått å krysse av hensyn til Erdogan. Det bemerkelsesverdige er at Erdogan, som i 2022 laget stor støy om russiske forsøk på å blokkere Odessa, nå er fullstendig taus. Mulige forklaringer: Russland har delvis skrudd ned gasseksport til Tyrkia som et stille signal, eller Erdogan er for opptatt av situasjonen i Persiabukta til å ville åpne en ny front mot Moskva.
Ukrainas sjøbaserte eksportkapasitet er i praksis borte. Odessa-, Tsjornomorsk- og Juzhny-havnene er effektivt blokkert. Det eneste alternativet er jernbanen vestover til det rumenske Constanța – og det er nettopp jernbaneinfrastrukturen i vest-Ukraina russiske Geran-4-droner nå angriper metodisk.
Kyiv: Efterdønningene av Ukrainas største ballistiske angrep
Russiske angrep mot Kyiv fortsetter, om enn ikke i same omfang som natt til 19. juli. Takplatene i Lukjanivska-metrostasjon kollapset delvis under trykket fra missilangrep natt til 19. juli – noe som er svært alvorlig, siden metrostasjonene er de sikreste tilfluktsrommene Kyivs befolkning har. Ukrainas luftforsvar kan ikke lenger skyte ned ballistiske missiler. Zelenskyj ba igjen om interceptormissiler – men USA er dypt engasjert i konflikten med Iran og kan ikke avse Patriot-raketter. Europeiske land holder tilsvarende sine gjenværende lagre tilbake av samme grunn. Kyiv er et åpent mål.
Den interne krisen: Fedorov er ute – og Sirskij overlever for nå
Den indre ukrainske maktstriden ser ut til å ha nådd en midlertidig avklaring. Zelenskyj tilbød Fedorov en bred rolle i det nasjonale sikkerhetsrådet med ansvar for våpenreform og -utvikling – Fedorov avslo kontant. Hans krav er enkelt: enten gjeninnsettelse som forsvarsminister, eller ingenting. Fedorov forstår antakelig at en post i sikkerhetsrådet ville plassere ham under Klymenko – som ville beskjære hans innflytelse, og at SBU allerede er i ferd med å forberede korrupsjonsanklager mot ham. En aksept av tilbudet ville være en felle.
Sirskij ble ikke avsatt over helgen, til tross for at Zelenskyj gjennomførte intervjuer med potensielle kandidater. Årsaken er sannsynligvis at de uniformerte offiserene – som Zelenskyj konsulterte som en slags uformell voteringsinstans – i stor grad stiller seg bak Sirskijs kritikk av droneoffensiven. Azov-brigadene er eksplisitt på hans side. Uten de uniformerte offiserers støtte har Fedorovs krets ikke nok tyngde til å tvinge Zelenskyj til å gjeninnsette ham. Protestene på gatene ser dessuten ut til å avta litt i størrelse – ikke fordi de grunnleggende problemene er løst, men fordi Fedorovs krets ikke klarte å mobilisere den støtten innad i hæren som ville vært nødvendig for å gjøre krisen akutt.
Det viktigste settes ikke i ord, men henger tydelig i luften: det finnes ingen plan for ukrainsk seier. Ikke hos Fedorov. Ikke hos Sirskij. Ikke hos Budanov, som ville bli ny øverstkommanderende. Det er ikke fordi disse mennene mangler evner – det er fordi en slik plan ikke eksisterer. Som den ukrainske militæranalytikeren Strana-kilden formulerer det: Zelenskyj tenker i informasjonsterminer, ikke militære. Han ønsker offensiver som gir bilder til den vestlige pressen og signaliserer til Moskva at Ukraina ikke er beseiret. Prisen er tunge tap. Alternativet – defensiv strategi – gjør det lettere for russerne å rykke frem. Det er en blindvei, og alle de involverte vet det.
Droneoffensiven taper momentum
Ukrainas drone-angrep mot Russland er i ferd med å skifte karakter på en måte som avslører offensivens faktiske tilstand. Raffinaderier og militærindustrielle anlegg er for godt forsvart – de treffes sjeldnere. Skip i Svartehavet og Asovhavet treffes ikke lenger med konsistens. I stedet angripes sivile lagre: Wildberries-varehus, et lite drivstofflager i Nogino-regionen, et e-handelsdepot i Moskva-regionen. Det gir røykkolonner på videobilder – men det endrer ikke krigens gang.
Gerasimov-sjefen for Zaporizjzja-regionen rapporterte til Putin at situasjonen med droner er «i ferd med å komme under kontroll» – at den viktige Novorossija-motorveien nå er tilstrekkelig beskyttet og at situasjonen totalt sett stabiliseres. Det er et mønster som gjentas langs hele frontlinjen: ukrainsk dronepress, russisk tilpasning, eskalering av det russiske motangrepet. Med Fedorov ute er det tvilsomt om offensiven opprettholdes med samme intensitet.
Fronten: Doropillja, Slavjansk og en kommende innringing
I Donbass konvergerer russiske styrker mot Doropillja vest for Slavjansk-konurbasjonen fra flere retninger. Gerasimov opplyste at russiske styrker inntar en rekke viktige landsbyer sør for Doropillja og at beleiringsringen strammes. Putin bemerket i en av sine siste uttalelser at det ikke finnes noen befestede stillinger å snakke om vest og nord for Doropillja. Dersom byen faller, er det åpent terreng.
Lyman er i praksis under fullstendig russisk kontroll. Den formelle kunngjøringen ventes i løpet av timer til dager. Etter Lyman er den neste logiske bevegelsen mot Radnarok – landsbyen mellom Lyman og Slavjansk – og deretter Slavjansk selv.
I Kharkiv-regionen nærmer en klynge av russiske styrker seg et vannreservoir vest for Kupjansk, og landsbyen Bela Kaliasa ser ut til å falle. Ifølge russiske militærkilder er nesten hele nordøstlige Kharkiv-region i ferd med å komme under russisk kontroll. Dersom det skjer, er innringing av Kharkiv by begynt – parallelt med at Sumy by allerede er halvt omringet fra nord og øst.
Det er dessuten spekulasjoner – foreløpig ubekreftede, men vedvarende – om at general Surovikin kan bli rehabilitert og satt til å lede en operasjon mot Kiev. Logikken som trekkes opp er enkel: den mest avgjørende operasjonen, mot den viktigste ukrainske byen, fortjener den mest autoritative kommandøren. Og Surovikin er en general med bakgrunn nettopp i byseiging gjennom infiltrasjon – den metoden som minimerer ødeleggelse og sivile tap. Bare spekulasjon – men spekulasjon som ikke lar seg avvise.
EUs 21. sanksjonsrunde kollapser i indre strid
EU-ambassadørene klarte ikke å bli enige om den 21. russiske sanksjonsrunden etter tre dager med forhandlinger 15.–16. juli. Forhandlingene er utsatt til 23. juli. Grekenland blokkerte pakken ved å avvise et forbud mot frakt av russisk LNG til tredjeland – et forbud som ville «ødelegge» det greske rederiet Dynagas, som driver 27 LNG-tankere inkludert Arc7-isklasseskip bygget spesielt for den russiske Yamal-ruten. Bulgaria fremstilte seg som åpent motstandere av hele 21. runden, med det enkle argument at de ikke kan se at ytterligere sanksjoner skader Russland mer enn Europa.
Det strukturelle problemet er politisk. Med Ungarn under Orban ute var det mulig å skyve all motstand på én mann, presse ham til å gi etter og deretter tvinge de andre med på resultatet. Nå er Orban borte – og alle de landene som stiltiende støttet ham har mistet skjoldet å gjemme seg bak. De kommer nå åpent frem med sin skepsis. Resultatet er at EUs sanksjonsmaskineri er mer blokkert nå enn da Orban satt i Budapest.
Financial Times melder at EU importerte rekordvolum av russisk LNG fra Yamal-prosjektet i første halvår 2026 – nøyaktig i den perioden der EU offisielt forberedte seg på å forby det. Peak sanksjoner ble reelt nådd i februar 2022 med frysingen av sentralbankens aktiva og utkastelsen fra SWIFT. Alt siden har vært begrenset verdi – og det europeiske etablissementet er ikke lenger i stand til å la som om det er annerledes.
Tyskt kansler Merz vedgår det alle vet men ingen sier
Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sa i et intervju at en av grunnene til at tysk industri har blitt ukonkurransedyktig er at landet ikke lenger mottar russisk gass. Det er en bemerkelsesverdige innrømmelse fra en leder som ellers har støttet sanksjonslinjen konsekvent. Volkswagen kutter 100.000 jobber. Stålproduksjon i Storbritannia er ulønnsom fordi energikostnadene er fire ganger høyere enn i USA og dobbelt så høye som i Frankrike. Det er konsekvensene av en energipolitikk valgt i politisk hast i 2022 – og regningen betales nå av arbeidere, ikke av politikerne som tok beslutningene.
Oljeprisen var på vei mot 91 dollar fatet da dette programmet ble spilt inn – på vei mot 100 dollar igjen, med Hormuzstredet effektivt stengt og europeiske gasslagre på historisk bunnivå for årstiden.
Tysk-russisk forretningsdiplomati i Baku
I skyggen av det offisielle diplomatiets stillstand: representanter for tysk og russisk næringsliv møttes igjen på Four Seasons-hotellet i Baku i Aserbajdsjan – koordinert med at Aserbajdsjans utenriksminister var i Moskva på møter med Lavrov. På russisk side deltok Viktor Zubkov, tidligere statsminister under Putin og nåværende styreformann i Gazprom – en mann som er kjent som ekstremt lojal mot Kreml og som Moskva åpenbart har sendt for å overvåke samtalene. Kremls interne instrukser til russiske forretningsfolk: ta ingen langsiktige forpliktelser.
Det er ikke en fredsplan. Det er ikke engang en diplomatisk sondering. Det er et forsiktig signal om at den europeiske forretningsverdenen ønsker tilbake til normaltilstanden – og at Russland for øyeblikket ikke er interessert i å gi dem det på billige vilkår.
Storbritannia: En ny statsminister som arver en krise
Andy Burnham tok mandag over som Storbritannias statsminister etter Keir Starmer, til det som beskrives som fullstendig mangel på entusiasme i den britiske befolkningen. Han overtar i et øyeblikk der det pågår en åpen konflikt med Kina om nasjonaliseringen av British Steel uten kompensasjon til den kinesiske eieren – en handling som har utløst skarpe advarsler fra Beijings handelsdepartement og som kinesiske myndigheter ikke vil la gå ubesvart. Burnham arver en krig i Midtøsten, en krig i Europa, en energikrise og en industripolitikk som mangler energigrunnlaget for å virke.
Hva som nå tegner seg
Det overordnede bildet som tegner seg er dette: den kunstige euforien som holdt det vestlige politiske klimaet i grep gjennom mye av våren og forsommeren – fundert på ukrainske dronebilder, Kostiantynivkas «motstand» og Fedorovs teknologinarrativ – er nå i oppløsning. Odessa er i ferd med å bli avskåret. Fronten i Donbass er i sluttfasen. Sanksjonspolitikken er ved sitt tak. Diplomatiet er avlyst av alle parter. Og Russland angriper Kyiv med historisk store ballistiske missilmengder uten at noe kan stanses.
Det er ikke et bilde vestlige medier og politikere er klare til å presentere for sine befolkninger. Men det er det bildet krigen faktisk presenterer.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.