Våpenhvilen er over – og Vesten jubler mens alt brenner

Hormuzstredet stengt igjen: USA og Iran i full utveksling av slag

Trump erklærte tirsdag 8. juli at memorandumet med Iran er «over» etter at Iran angrep tre kommersielle fartøyer i Hormuzstredet mens han satt i møter på NATO-toppmøtet i Ankara. USA svarte med å slå til mot over 80 mål i Iran, inkludert luftforsvarssystemer, kystradarer og IRGC-båter. Iran svarte med drone- og missilangrep mot amerikanske militærinstallasjoner i Bahrain og Kuwait. Oljeprisen steg med over 6 prosent på nyhetene. Hormuzstredet er i praksis stengt igjen.

Bakgrunnen er enkel: MOU-en som ble undertegnet 14. juni krevde at USA innenfor 60 dager skulle lette sanksjoner, fryse opp iranske midler, trekke tilbake tropper fra iransk nærområde og innlede forhandlinger om en permanent løsning. Ingenting av dette skjedde. Det eneste USA faktisk gjorde var å løfte den maritime blokaden – noe som gavnet Iran fordi det muliggjorde oljeeksport, men som samtidig svekket Irans viktigste forhandlingskort: kontrollen over stredet. Iranerne innså gradvis at de hadde blitt lurt på samme måte som Minsk-avtalene lurte Russland – en avtale som på papiret inneholdt store konsesjoner fra motparten, men som i praksis aldri ble fulgt opp.

Russland advarte Iran om akkurat dette. Da russiske myndigheter møtte iranske motparter i perioden etter undertegningen, ble MOU-en eksplisitt omtalt som «Irans Minsk» – en midlertidig konstruksjon som USA ikke hadde til hensikt å oppfylle, og som Iran burde bruke tidsrommet til å forberede seg på den neste runden med krig. Det rådet innebar ikke en oppfordring til å angripe tankere i Hormuzstredet – tvert imot støttet Russland avtalen og åpningen av stredet. Men det innebar heller ingen illusjoner om hva som ville følge.

Trump sa om bord i Air Force One at Iran «ønsker en avtale så mye», men at han ikke vet om de er i stand til å holde den. Det er den samme formuleringen han brukte i mars, da det ikke fantes noen direkte kontakter mellom partene overhodet. Nå som da er det uklart hva som er Trumps faktiske posisjon – erklæringen om at MOU-en er «over» ble fulgt av antydninger om at forhandlinger likevel kan komme. Fox News-kommentatoren Mark Levin, som regnes som en av dem som overtalte Trump til å angripe Iran i februar, krever nå åpent en stor bakkeoperasjon mot Iran. Det er et krav som Pentagon og Trump selv hittil har stått imot – men det politiske presset internt i USA peker i den retningen.

Strukturproblemet er det samme som i vinter: Trumps egne ord da han undertegnet MOU-en var at han hadde fått beskjed om at USA hadde fire uker med brukbare oljelagre igjen – og at han deretter ikke hadde noe valg. Nå er lagrene ikke fylt opp igjen. Med Hormuzstredet stengt igjen og det europeiske gassmarkedet allerede under press vil oljeprissjokket ramme den vestlige økonomien allerede i løpet av uker, ikke måneder.

Zaluzhnyj bryter med euforinasjonen i The Telegraph

Midt i NATO-toppmøtets triumfmarsj publiserte Ukrainas ambassadør til Storbritannia og tidligere øverstkommanderende, general Valerij Zaluzhnyj, en lang artikkel i The Daily Telegraph med en advarsel som burde sjokkert enhver seriøs kommentator: «Ikke gå ut fra at Russland har tapt krigen. Det er en farlig feiltolkning av situasjonen.»

Zaluzhnyj, som ble sparket som øverstkommanderende av Zelenskyj tidlig i 2025, beskriver krigen som en utmattelseskrig der «suksess på slagmarken måles i meter, ikke mil». Han advarer mot den voksende trenden blant vestlige analytikere til å tolke ukrainske droneangrep mot russisk infrastruktur og logistikk som bevis på at krigen nærmer seg slutten. Russland, skriver han, beholder evnen til å slå tilbake med like stor eller større kraft, og besitter dypere reserver av mannskaper og industriell kapasitet i sentrale sektorer, inkludert produksjon av ballistiske missiler. Det avgjørende spørsmålet er ikke hvem som tar den neste landsbyen – det er hvilket samfunn som kan holde ut lengst under det samlede militære, økonomiske og psykologiske presset.

Artikkelen var det ledende oppslaget i The Daily Telegraph i noen timer – og ble deretter skjøvet ned og i praksis borte fra avisens forsidedekning. Euforien fortsetter.

Ukrainas militære stilling: Ingen seier å juble for

Mens Western kommentatorer jubler over droneangrep mot russiske oljeraffinaderier, fortsetter slagmarken å fortelle en annen historie. Lyman er i praksis falt – den formelle russiske kunngjøringen holdes trolig tilbake av taktiske hensyn. Kostiantynivka er bekreftet tapt. Russiske styrker rykker frem inn i Dobropillja vest for Slavjansk-konurbasjonen. I Zaporizjzja-regionen er et stormangrep på Orehiv ventende. Og i Kharkiv-regionen nærmer Bilohirivka seg fall, noe som vil åpne den nordøstlige delen av regionen for videre russisk fremrykning.

I mellomtiden melder det russiske forsvarsdepartementet at russiske styrker destruerte store mengder ukrainsk territorium øst for Kostiantynivka i løpet av de siste 24 timene – noe som tyder på at russisk tempo faktisk øker i etterkant av byens fall, snarere enn avtar.

Russlands drivstoffsituasjon: Forstyrrelse, ikke krise

Putin kalte inn til et oppfølgingsmøte om Russlands drivstoffsituasjon. Vestlige medier fremstilte dette som den andre nødmøtesessionen på én uke. Det er feil. Det første møtet, for ca. en uke siden, ga visestatsminister Novak instrukser om å stabilisere situasjonen. Gårsdagens møte var et planlagt kabinettmøte om økonomi og sosiale spørsmål – der Novak ble bedt om å rapportere om fremgang.

Novaks budskap: situasjonen er under bedring. Det er ikke mangel på bensin eller diesel – det er panikkkjøp og det kroniske strukturproblemet at de store russiske oljeselskapene hvert år på denne årstiden hamstre drivstoff og underforsyner de uavhengige bensinstasjonene. Dette er et kjent fenomen som har vedvart i 15 år. Ukrainske angrep på Angarsk-raffinaderiet har skapt noe forstyrrelse, men raffinaderiet ventes tilbake i full drift innen tre uker. Russlands drivstofflagre er på omtrent samme nivå som i fjor på denne tiden. Det er et problem, ikke en krise – og det er et problem Russland med rimelig grad av sikkerhet vil løse.

Europas triumftog uten retning

Det mest oppsiktsvekkende trekket ved den vestlige offentlighetens tilstand akkurat nå er den selvmotsigende kombinasjonen av jubel og forvillelse. Europa jubler over ukrainske droneangrep mot russiske oljeraffinaderier – og gjør det samtidig som Hormuzstredet igjen er stengt og et nytt energiprissjokk truer europeiske forbrukere. Europa hyller Ukraina for å tømme Russlands drivstofflagre – i en periode der europeiske egne gasslagre er på sitt laveste nivå siden 2015. Europa forplikter seg til stadig nye milliarder til Ukraina – og innrømmer at det ikke har Patriot-interceptorer å levere, siden reservene er brukt opp av forpliktelser allerede tatt.

NATO-toppmøtet i Ankara, avsluttet 8. juli, vil bli husket som det mest innholdsløse i manns minne: Trump fornærmet Spania, antydet at han ville selge F-35-er til Tyrkia, gjenopplivet Grønland-kravet fra podiet, og behandlet Zelenskyj som en klient snarere enn en alliert. Og de europeiske lederne smilte, applauderte, og gjentok for hverandre at Ukraina vinner krigen.

Zaluzhnyj skriver i The Telegraph at krigen avgjøres av utholdenhet – av hvilket samfunn som klarer å bære byrden lengst. Det er en analyse som, dersom den hadde blitt tatt på alvor av de menneskene som bestemmer, ville krevd fundamentalt andre prioriteringer enn de som er blitt gjort. Den er ikke blitt tatt på alvor. Den ble skjøvet ned fra forsiden etter noen timer.